Rygh, O.
Undring fra rullestolen
På jakt etter mestringskoden. 268 s, ill. Oslo: Kolofon forlag, 2009. Pris NOK 295
ISBN 978-82-300-0602-3
Kollega Ola Rygh var nettopp blitt pensjonist da han i 1995 styrtet på sykkelen, brakk nakken og ble rullestolavhengig tetraplegiker. Nå har han utgitt sine refleksjoner om det å være pasient i møtet med helsevesen og trygdesystem, i perspektivet fra et langt livs virke i norske sykehus. Men først og fremst er det en beretning om det å aldri gi opp, en hyllest til familien som kraftkilde og en kjærlighetserklæring til kona, som mer enn noen annen har gitt støtte og hjelp.
Vi følger forfatteren på veien gjennom sjokkfasen i starten, da det ble bråstopp for det fysisk aktive livet som han verdsatte så høyt, og videre gjennom en Pandoras kiste med besvær, komplikasjoner og møter med kolleger og institusjoner med varierende sjarm. Han er mange ganger langt nede, men hentes hver gang opp igjen av ukuelig livsvilje og støtte fra de nærmeste.
Boken er utgitt på Kolofon. Her gis forfatterne i liten grad forlagsfaglige råd og korrektur, og fremstillingen lider noe av det. Historien veksler mellom tanker rundt organiseringen av sykehusene før og nå, nyere biologiske erkjennelser og amatørfilosofiske refleksjoner. Dette har opplagt vært gode mestringsverktøy for forfatteren, men for leseren blir det springende og i blant litt banalt. Noe virker selvsagt for en leser fra helsevesenet, men samtidig faginternt for den som står utenfor. Bokens sterkeste side blir derfor selve beretningen. Forfatteren er født i 1926. Det er både imponerende og oppmuntrende at han i sin alder har klart å skape en engasjert og engasjerende bok.
Hvem passer så boken for? Vi trenger alle å minnes om dens hovedbudskap, at mestring nærmest forutsetter et kjærlig, støttende nærmiljø. For dem som sliter, er det inspirerende å lese hvordan tilsynelatende umulige hindringer likevel kan forseres eller omgås når viljen er sterk og den konstruktive stahet finnes. Og for oss som arbeider med syke, funksjonshemmede og pårørende, er det godt å bli minnet om fortvilelsen som utløses av dårlig faglighet og mangel på empati – og gleden og takknemligheten som følger av det gode møtet.
