Evtun, P
Strøm, O
Wefring, KW
Til barnets beste
Barnesenteret SiV 50 år (Årbok 2009). 184 s, tab, ill. Tønsberg: Medisinsk historielag, 2009. Gratis
ISSN 1503-8807
Barnesenteret ved Sentralsykehuset i Vestfold feiret sitt 50-årsjubileum i 2009 med en flott bok redigert av Per Evtun, Odd Strøm og Karl W. Wefring, med bidrag av en rekke tidligere og nåværende ansatte. For meg ble det en spennende opplevelse å lese denne oppsummeringen fra vår nære fortid og som omhandler også 30 år av min egen aktive periode som pediater. Det gjør inntrykk å tenke tilbake på hvor enkle forhold barnemedisinen arbeidet under for 50 år siden og hvor raskt utviklingen har gått de siste årene. Takket være noen pionerer, med avdelingens første leder Arne Kåss og Karl W. Wefring i spissen, har barneavdelingen i Tønsberg klart å sette sterke spor etter seg i norsk barnemedisin. Men det var ingen selvfølge at syke barns forhold ble bedre. Det var en kamp ikke bare for å utvikle faget, men også for å få bedre lokaler og flere ansatte.
Arne Kåss selv var sterkt bidragende til den norske ammebølgen som startet i 1960-årene, og kapitlene om amming er svært leseverdige. Sterkt inntrykk gjør det også å lese om Helene Pandes motstand mot Credé-profylaksen. Hennes utrettelige kamp mot et stokk konservativt fagmiljø kan lære oss hvor viktig det er å stille spørsmål til enhver rutine vi praktiserer. Å dryppe sølvnitrat i nyfødte barns øyne vil vi i dag se på som mishandling. Pandes kamp var en bragd. Alf Mebergs gjennomgang av utviklingen i nyfødtmedisinen, som han selv har bidratt sterkt til, blir en oppsummering av utviklingen i dette feltet både nasjonalt og internasjonalt. Spesielt går han direkte inn i sentraliseringsdebatten. Da man begynte med respiratorbehandling av nyfødte i Vestfold i 1989, var jeg selv en av dem som ble invitert fra Rikshospitalet for å forelese om dette emnet. Jeg husker jeg fikk kritikk for det av kolleger ved Rikshospitalet, og det ble sagt at jeg ved å dele våre kunnskaper var med på å sage over den grenen vi ved Rikshospitalet selv satt på. I dag er det vel liten tvil om at Vestfolds satsing på dette feltet var riktig.
Førskolelærer Ellen Bonde Ormestad har i sitt kapittel «Glimt fra en svunnen tid» en interessant og fornøyelig observasjon av hvor lett det var å tråkke i den svært hierarkiske salaten en sykehusavdeling var for noen tiår siden. Det å stille feil spørsmål eller sette seg på feil stol kunne bli påpekt, men noe av det som kjennetegnet ledelsen ved barneavdelingen var romslighet som gikk utover den tiden de levde i. Velskrevne kapitler fra sykepleiere, sosionomer og psykolog bidrar også til å belyse utviklingen. I dag er barneavdelingen i Vestfold landsledende på familiefokusert omsorg.
Barneavdelingen i Tønsberg har alltid klart å holde et høyt faglig nivå og har bidratt betydelig til utviklingen av norsk pediatri. Det gjelder på en rekke felter. I tillegg til nyfødtmedisin, vil jeg også nevne hjertemedisin, behandlingen av kronisk syke, nevrologi og barnehabilitering. Dagens fedmeproblematikk har også fått sitt senter i Vestfold. Hvorfor og hvordan denne avdelingen, som ikke er en universitetsavdeling, over tid klarer å opprettholde et høyt vitenskapelig nivå med doktorgrader og flere doktorgradsposjekter, er interessant og tankevekkende. Avdelingen har vært med i flere internasjonale prosjekter. Det ser ut som det er en kultur som sitter i veggene. Det viser hvor viktig det er med ledere med positiv holdning til faglig utvikling og med ildsjeler som driver faget fremover.
Til barnets beste er en spennende gjennomgang av barnemedisinens utvikling ikke bare i Vestfold, men i Norge. Den bør være obligatorisk lesing for alle som arbeider i norsk pediatri.
