Det er forunderlig at anatomen Per Holck bruker en oversiktsartikkel om cervikalcolumnas anatomi til å spekulere omkring et organisk substrat for langtidsfølger etter nakkesleng (1). De fleste som har gjennomgått en trafikkulykke med nakkeslengsmekanisme, har kun vært utsatt for lavhastighetskollisjoner med belastninger på halsvirvelsøylen innenfor det man får ved dagligdagse aktiviteter. Holcks betraktninger blir av den grunn lite meningsfylt. Det er også vist at langtidssymptomer pga. nakkesleng praktisk talt ikke forekommer i land der det er minimale erstatningsmuligheter.
Gjennom de forskjelligste bildediagnostiske metoder har man lenge forgjeves forsøkt å finne kilden til de anførte symptomer. Tyskerne Volle og Montazem mente i en liten, ukontrollert MR-studie i 2001 å ha funnet skader i alarligamentene. Sveitsiske forskere kunne imidlertid vise at et liknende signalmønster ikke var uvanlig hos helt friske individer. Upåaktet av dette mente nevroradiologen Kråkenes og fysioterapeuten Kaale at de med forbedret MR-teknikk kunne demonstrere ligamentlesjoner (2). Nær halvparten av de undersøkte nakkeslengsutsatte hadde alarligamentsignaler som ble tolket som en tydelig skade. Hos ingen av de 30 uskadede kontrollpersonene fant man liknende forandringer. Resultatene ble møtt med stor tvil. I en forbedret MR-studie med to kontrollgrupper kunne Myran og medarbeidere vise at de påståtte skadetegn forekommer med sammenliknbar hyppighet hos uskadede kontrollpersoner (3).
Den endelige sluttstrek for at det kan finnes en påviselig organisk skade i nakken etter vanlig nakkesleng setter nå en MR-studie fra Oslo. Nevroradiologen Dullerud og medarbeidere fant at gjennomsnittlig 50 % av dem med nakkesleng og 50 % av kontrollpersonene hadde høy signalintensitet av alar- og transversalligamentene (4).
Motivet for vinklingen av Holcks artikkel er uklart. Han oppgir ingen interessekonflikter. Vi går derfor ut fra at han ikke planlegger å opptre som sakkyndig på erstatningssøkeres side i fremtidige nakkeslengssaker. Han hører som ikke-kliniker heller ikke hjemme der. Sakkyndige med klinisk relevant bakgrunn har tilstrekkelige anatomiske kunnskaper for å kunne gi retten de nødvendige opplysninger.
Vi frykter at det eneste man oppnår med en slik artikkel er gjennom noceboeffekten å skremme mennesker med nakkesleng ut i uførhet. Spekulative antakelser om strukturelle skader i nakken har dessverre ført til at man på tynt grunnlag har utført drastiske kirurgiske inngrep i nakken – med til dels katastrofale følger.
Til orientering: Undertegnede har ikke tatt oppdrag for forsikringsselskaper i nakkeslengssaker på mange år og har ingen planer om å gjøre det i fremtiden.
