Kollegene Schrader & Stovner må ha lest min artikkel som en viss mann leser Bibelen. I artikkelen nevnes verken lav- eller høyhastighetskollisjoner, ei heller noen slags «anførte symptomer». Heller ikke forstår jeg at motivet for vinklingen av min artikkel kan betviles. Den er rett og slett en oversiktsartikkel som beskriver cervicalcolumnas anatomi, verken mer eller mindre.
Noe av poenget i artikkelen var imidlertid å sette søkelyset på utspørringen ved registrering av nakkeslengsskader. Jeg er ikke overbevist om at dette skjer på en god måte, siden utspørringsteknikken sjelden er tilfredsstillende dokumentert. Dersom det kun spørres om aktuell skade, slik at pasienten utelukker eldre skader, for eksempel fra barndommen, er det ikke rart det blir en relativt stor andel av ligamenter med høy signalintensitet også hos «friske» individer.
Hvorfor skulle ikke en anatom kunne opptre som sakkyndig i en nakkeslengssak? Er det ikke i de fleste slike tilfeller snakk om en mekanisk skade på anatomiske strukturer, som vel en anatom må kjenne minst like godt – ja antakelig bedre – som en nevrolog som ikke har foretatt nakkedisseksjoner siden studietiden? En nevrologisk sykdom blir derimot noe helt annet. Det skulle ikke forundre meg om anatomen også har ganske god greie på de strukturer som ikke er umiddelbart tilgjengelige for nevrokirurgen.
Jeg beklager selvfølgelig at Schrader og Stovner ikke på mange år har tatt oppdrag for forsikringsselskaper, men jeg kan ikke se at dette ble nevnt eller var noe poeng i min oversiktsartikkel.
