I Tidsskriftet nr. 2/2010 ønsker Ola Didrik Saugstad seg tilbake til den tid da de vitenskapelig best kvalifiserte også hadde toppstillingene ved universitetssykehusene (1). Det kunne nok fungere den gang de formelle lederkravene, inkludert økonomi- og personalansvar, var betydelig mindre. Når nå klinikkene er på størrelse med middels store bedrifter, med 700 – 2 500 ansatte, vil det være altfor krevende både å være toppleder og i vitenskapsfronten. De fleste vil måtte velge hvor de vil sette inn hovedtyngden av sine personlige ressurser. Vi tror ikke det ville være riktig for våre toppforskere hvis de ved siden av krevende forskningsledelse skulle ta på seg den tunge belastningen det er å lede store klinikker. Ledergruppene i Oslo universitetssykehus skal imidlertid samlet ha betydelig vitenskapelig kompetanse. De nye forskningslederne i hver klinikk vil dessuten være viktige koordinatorer for forskningsaktiviteten og for samordning mellom Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.
Saugstads påstand om at fremskritt i norsk medisin og profilerte medisineres deltakelse i offentligheten forutsetter professor I-stillinger ved fakultetet, faller på sin egen urimelighet. Vi forstår heller ikke helt hva han mener når han hevder at fakultetets organisasjon vis-à-vis Oslo universitetssykehus representerer et ukontrollert medisinsk eksperiment som vil svekke den medisinske forskningen. Tvert imot: vi mener denne nye organisasjonsstrukturen vil muliggjøre en tettere integrasjon mellom fakultet og sykehus, til beste for både forskning og undervisning.
Samlet sett forvalter Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus store ressurser og har et betydelig ansvar for medisinsk og helsefaglig forskning i Norge. Vi mener de endringene som nå er gjort ved Det medisinske fakultet og ved Oslo universitetssykehus samlet sett gir et meget godt grunnlag for å ivareta en ambisiøs målsetting om å styrke både universitet og helseforetak som forskningsinstitusjoner.
