I Tidsskriftet nr. 24/2009 påpeker Petter Gjersvik med rette det paradoksale at klinikksjefene ved Oslo universitetssykehus utnevnes av direktøren, for deretter å bli universitetets representanter så sant de har akademisk kompetanse (1). Jeg har selv i flere år kjempet mot at sykehusdirektørene i praksis skal utnevne professorer og universitetsledere (2). Jeg har aldri forstått hvordan økonomer og administratorer kan ha grunnlag for å utnevne medisinske ledere eller universitetsledere. Dessverre har Det medisinske fakultet i Oslo og Universitetet i Oslo vært så svake at Rikshospitalets direktør og etter hvert direktøren for Oslo universitetssykehus egenhendig har ansatt de medisinske lederne. Det er bare noen få av oss som har protestert. Dette er imidlertid et spørsmål som burde engasjere mange – fordi det får store konsekvenser for norsk medisin og etter hvert også for pasientene. I dag vil ikke de best faglig kvalifiserte nå opp til toppstillingene ved Oslo universitetssykehus. Når vi ser på de nye ledernes akademiske profil, er det (bortsett fra et par hederlige unntak) svært tynt. Det er faktisk så tynt at ikke engang ledelsens pressemeldinger med orwellsk nytale om det motsatte virker beroligende.
Dagens ledere er håndplukket av direktøren. De vet at de har sine stillinger mer på grunn av direktørens velvilje enn på grunn av sine faglige kvalifikasjoner. Denne kvalitetsreduksjonen sprer seg raskt nedover i systemet – fordi sjefer har en tendens til å ansette folk med lavere kompetansenivå enn dem selv.
Etter hvert som professor 1-stillingene forsvinner, betyr dette også blant annet at den offentlige debatt med markerte medisinske profiler etter hvert vil forstumme i vårt samfunn. Men – enda verre – motoren i norsk medisin for å få gjennom fremskritt er i ferd med å bli borte. Det er jo ikke slik at fremskritt kommer av seg selv. Det nye møter ofte motstand og krever mye innsats og arbeid fra fagets tradisjonsbærere, som ofte har vært professorene.
Vi er i ferd med å gå gjennom et ukontrollert medisinsk eksperiment uten sidestykke som ingen (så vidt jeg vet) har planer om å evaluere. Men erfaring fra Sverige og Finland viser at denne politikken svekker den medisinske forskningen. Dagens utvikling er mer enn bekymringsfull. Det er viktig at flere engasjerer seg i dette spørsmålet før norsk medisin har tapt for mange av sine kvaliteter!
