I Tidsskriftet nr. 2/2010 fremfører Ola Didrik Saugstad nok en gang tendensiøse opplysninger om hvordan ledere i Oslo universitetssykehus utnevnes (1). Saugstad konstaterer at dagens ledere er håndplukket av direktøren, og han er ikke i tvil om at det dreier seg om en kvalitetsreduksjon «fordi sjefer har en tendens til å ansette folk med lavere kompetansenivå enn dem selv». Det skulle vært interessant å se dokumentasjon for disse gufne og ubegrunnede påstandene. For kolleger som ikke kjenner ansettelsesprosedyrene i stillinger der stillingsinnehaveren har mer enn én arbeidsgiver, kan imidlertid Saugstads leserbrev etterlate inntrykk av at Det medisinske fakultet har abdisert fra å ansette sine egne professorer. Dette er selvsagt ikke tilfelle. I fortiden var det slik at avdelingssjefene ved Rikshospitalet satt i hovedstilling ved universitetet og bare i bistilling på sykehuset. Denne eiendommelige praksisen ville sykehuset naturlig nok ikke kontinuere, og for atskillige år tilbake meddelte Rikshospitalet fakultetsledelsen om at de ikke lenger ville tilsette klinikk- eller avdelingsledere som ikke i hovedstilling var ansatt ved sykehuset. Saugstad fremstiller det som en svakhet fra fakultetets side at de aksepterte dette. Jeg spør: hvilken moderne organisasjon ville akseptere at deres egne administrativt og økonomisk ansvarlige ledere hadde en annen hovedarbeidsgiver?
En helt annen sak er at så vel sykehus som fakultet hele tiden har vært bevisst på den gjensidige interessen de har av å finne et mest mulig sømløst samarbeid. Derfor satte fakultet og sykehus seg ned til omfattende forhandlinger som førte frem til en avtale der alle sider av samarbeidet er ivaretatt. En viktig del av avtalen er å sikre at de øverste lederne i bistilling har en bistilling ved fakultetet. Betydningen av dette for å sikre satsing på forskning og undervisning på alle plan burde ikke være nødvendig å begrunne nærmere. Forutsetningen for at en ellers kompetent leder kan bli professor, er selvsagt at vedkommende er kompetent til å inneha stillingen. Hovedregelen er at stillingene skal lyses ut som lederstilling og professor II samtidig. Har man søkt en slik stilling og er kompetent som professor, blir man tilsatt i professoratet. Er man ønsket i lederstillingen, men mangler professorkompetanse, blir man selvsagt ikke professor II. Så enkelt er det. Og bare for å presisere: Oslo universitetssykehus har naturlig nok ingen formell plass i ansettelsen av de mange kolleger som arbeider i stillinger ved sykehuset der universitetet er hovedarbeidsgiver. Hvis de eventuelt skal ansettes i en bistilling ved sykehuset, fungerer avtalen symmetrisk. Universitetet bestemmer hvem som skal ansettes og vedkommende kan også få ansettes i bistillingen hvis sykehuset finner vedkommende kompetent.
Skal universitetet på ny få anledning til selv å bestemme hvem som skal sitte i toppstillinger ved sykehuset, må universitetet overta sykehusene.
