Erlend Smeland og medarbeidere har i Tidsskriftet nr. 1/10 verdifulle kommentarer til mitt innlegg om forskning og ledelse ved Oslo universitetssykehus (1, 2). Jeg er helt enig med dem i at professor 1 ikke bør være belastet med for tunge administrative oppgaver. På den annen side blir det kanskje heller ikke riktig at de nye administratorene skal være faglige ledere i tillegg til den tunge administrasjonsbyrden de har. Det er etter min mening uheldig at professor 1 etter hvert står mer og mer utenfor påvirkningen av den faglige utvikling. I klinisk virksomhet ser vi jo også at professor 1-stillingene er i ferd med å forsvinne. Det kan bety at den frie forskningen blir erstattet av mer avdelingsstyrt forskning.
Smeland og medarbeidere kommer ikke inn på det problematiske punktet at sykehusets direktør i praksis nå utnevner enkelte professorer 2. Det er jo dette som er diskusjonens utgangspunkt (3). Det er problematisk når universitetet gir fra seg en rett og en plikt det har og som bryter med prinsippet om at vitenskapelige stillinger skal lyses ut i åpen konkurranse. Denne nye praksisen vil også kunne bli en bremse for nyrekruttering av klinikere med forskningskompetanse fordi antall stillinger tross alt er begrenset.
Jeg mener at dagens nyordning bør være et incitament til en debatt om disse forhold og til tenkning om hvilken rolle akademisk medisin skal spille. Er det en sammenheng mellom akademisk og klinisk kompetanse? Jeg har alltid ment at det er det, og hvis det er riktig, representerer etter min mening nyordningen et eksperiment. Andre viktige spørsmål er hvordan det vil prege utviklingen at pasienter og leger i utdanning ikke blir eksponert for akademisk medisin i samme grad som tidligere. Og har ikke universitetssykehusene et spesielt ansvar for å være en ressurs for resten av helsevesenet? Hvem skal ta vare på den funksjonen når professor 1 forsvinner?
Dessverre er min erfaring at Rikshospitalet er blitt mer kontrollerende med hva og hvem som skal uttale seg til mediene. Da er det en styrke å ha hovedstilling ved universitetet som har en helt annen kultur for åpen debatt.
Stein A. Evensens innlegg (4) ser jeg liten grunn til å kommentere utover at hans personangrep på meg kan ses som et forsøk på å kvele en viktig debatt. Et akademisk ideal må være å føre frie debatter, det filosofen Habermas så elegant kaller den «herredømmefrie samtale». På meg virker det som Evensen står svært langt fra min forståelse av universitetet som en antiautoritær institusjon som skal satse på åpenhet, fri konkurranse og kvalitet.
