Da Oslo universitetssykehus ble dannet ved å slå sammen Ullevål universitetssykehus, Aker universitetssykehus og Rikshospitalet, inkludert Radiumhospitalet, ble det behov for å omorganisere Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Etter et omfattende forarbeid, men gjennomført under tidspress, er fakultetet fra 1.1. 2010 organisert med tre institutter: Institutt for sykehusmedisin, Institutt for helse og samfunn og Institutt for medisinske basalfag. Institutt for sykehusmedisin er delt i flere avdelinger, tilpasset klinikkstrukturen på Oslo universitetssykehus. Ledere for disse avdelingene er klinikksjefen for hver klinikk, forutsatt at vedkommende har akademisk kompetanse, ellers klinikkens forskningssjef (1).
Klinikksjefene på Oslo universitetssykehus ble tilsatt av sykehusets styre sommeren 2009 på grunnlag av deres evne til å lede sykehusvirksomhet og å holde sykehusbudsjetter. Nå får de også ansvar for å lede store deler av fakultetet. Det er sikkert gode grunner til en slik fakultetsmodell, blant annet bedre integrering av klinikk og forskning, men den er også problematisk og tankevekkende. Klinikksjefene skal nå rapportere både til sykehusets direktør og til lederen av Institutt for sykehusmedisin. Det er ikke vanskelig å se at det kan oppstå situasjoner der fakultetets interesser kan komme i konflikt med sykehusets interesser. Hvor er lojaliteten størst?
Historisk sett er dette et foreløpig endepunkt for en utvikling der Det medisinske fakultet og dets professorer gradvis har fått mindre makt og myndighet. For ikke mange år siden var professorer i full stilling ved fakultetet også sjef for Rikshospitalets avdelinger. Til stor motstand fra mange ble dette endret til at ledere av sykehusavdelingene ikke lenger skulle være legen med den høyeste vitenskapelige kompetansen. Senere ble det slik at også andre enn leger kunne være avdelingssjef. Fakultetet har gradvis tapt innflytelse på sykehusets virksomhet – nå har fakultetet gitt fra seg styring av egen virksomhet til sykehuset.
