I Tidsskriftet nr. 12/2009 er Petter Gjersvik bekymret for universitetets nye skapning, Institutt for sykehusmedisin (nylig omdøpt til Institutt for klinisk medisin), og frykter at fakultetet er i ferd med å gi fra seg styring av sin egen virksomhet til Oslo universitetssykehus (1). Vi setter pris på hans engasjement, men håper å kunne berolige ham.
Institutt for klinisk medisin er ansvarlig for universitetsvirksomheten ved Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus. Det nyopprettede instituttet består av de fem tidligere fakultetsdivisjonene ved universitetssykehusene samt Institutt for psykiatri. Instituttet ledes av en instituttleder og to nestledere, en for Oslo universitetssykehus og en for Akershus universitetssykehus. Ved Oslo universitetssykehus er sykehus- og universitetslinjene likt organisert fra klinikknivå og nedover. Klinikkledere ved sykehuset har det samlede ansvar for all forsknings- og undervisningsaktivitet ved klinikken. Klinikklederne er direkte underlagt administrerende direktør i helseforetaket, men rapporterer gjennom bistilling ved Universitetet i Oslo også til instituttleder for Institutt for sykehusmedisin. Hvis klinikkleder ikke har akademisk bistilling, skal universitetets oppgaver ivaretas av forskningsleder ved den aktuelle klinikken. Hver klinikk skal nemlig ha en forskningsleder som er ansatt i en delt stilling ved Oslo universitetssykehus og universitetet. Oslo universitetssykehus har også opprettet et forskningsutvalg og et undervisningsutvalg der universitetet er representert. Forskningsutvalget skal fungere som et rådgivende organ for helseforetak og universitet.
Fakultetet har mer enn 700 vitenskapelig ansatte med arbeidsplass i Oslo universitetssykehus. Disse får nå en felles rapporteringslinje opp til klinikkledernivået. Før denne omorganiseringen hadde fakultetet ikke noe formelt nivå under fakultetdivisjonsleder. Dette kunne bety at noen fakultetdivisjonsledere kunne ha flere hundre ansatte som rapporterte direkte til seg. Dette var ingen god ordning verken for fakultetsleder eller for den enkelte ansatte. Det sier seg selv at det ikke var mulig å gjennomføre medarbeidersamtaler med så mange ansatte. Nå tror vi det skal være mulig å få dette til, fordi universitetets organisering innad i sykehuset for første gang vil nå helt ned til forskningsmiljøene og den enkelte universitetsansatte.
Petter Gjersvik har rett i at den gamle ordningen, der professorer i full stilling også var sjef for Rikshospitalets avdelinger, er en saga blott. Dette var imidlertid slett ikke alltid noen god struktur for gjennomføring av forskning og undervisning, fordi fakultetet hadde for liten mulighet til å påvirke fagmiljøene og fordi universitetsfunksjonene for ofte ble nedprioritert i en krevende pasientrettet virksomhet. Med den nye organisasjonsstrukturen mener vi at både fakultetets og de universitetsansattes interesser blir bedre ivaretatt.
