I Tidsskriftets kronikk nr. 2/2010 byr Elling Ulvestad og medarbeidere på etterpåklokskap rundt viruspandemien (1). Internasjonale data burde ført til klokere avgjørelser fra helsemyndighetene allerede før mange av tiltakene ble satt i gang.
Influensa A(H1N1)-virus ble først påvist i Mexico i april 2009. Det spredte seg til USA, og per 28. april var det rapportert om 105 sykdomstilfeller fra sju land. Alarmen gikk fra WHO og det ble satt i gang tiltak for å stoppe spredningen, uten suksess. Viruset var fra første stund ganske smittsomt. Allerede 1. juni, midt på vinteren på den sørlige halvkule, tydet imidlertid alle data på en fredelig pandemi med lav morbiditet og mortalitet. De første forskningsbaserte prediksjoner i begynnelsen av juli varslet en N1H1-epidemi som var mildere og mindre dødelig enn vanlig influensa (2, 3) og som svarte til de beste scenariene presentert av Eurosurveillance. Per 1. juli var det totalt 77 201 bekreftede tilfeller og kun 332 dødsfall i verden. Likevel valgte WHO og de fleste europeiske helsemyndighetene å fortsette forberedelser til det verste scenariet.
I august ble pandemiens forløp på den sørlige halvkule nøye beskrevet (4). Helsetjenestene i land som stor sett er fattigere og har svakere helsetjeneste enn Norge hadde klart å håndtere pandemien uten vaksiner, massiv bruk av antivirale midler eller ekstra respiratorer (5). Sykefraværet hadde ikke destabilisert samfunnet, og det var færre dødsfall enn ved vanlige influensaepidemier. Denne informasjonen fikk ingen effekt på tiltaksspiralen i Norge og andre nordlige land, der trusselbildet ble forsterket av daglig informasjon om hvert enkelt dødsfall.
Per 8. januar 2010 hadde 12 799 mennesker dødd i 208 land. WHO gir ikke lenger tall fra hvert land slik de gjorde i flere måneder. Pandemien er nesten glemt i Europa. Samtidig er det kommet flere stemmer som kritiserer avgjørelsene og anbefalingene tatt i WHO, og det pekes på uklare forhold mellom enkelte pandemirådgivere ved WHO og legemiddelindustrien (6). Norge fulgte WHOs anbefalinger og satte i gang drastiske tiltak som massevaksinering, til tross for at anbefalingene passet dårlig med tilgjengelig dokumentasjon. Har Norge en fagkompetanse som selvstendig kan vurdere helserisiko for befolkningen, eller må vi bare dilte etter andre?
