Helge Waldum fremsetter en rekke udokumenterte påstander i Tidsskriftet nr. 21/2009 vedrørende protonpumpehemmere (1). Hans innlegg er unyansert og vil bidra til å skape frykt og mistillit til behandlingen vi gir våre pasienter. Reflukssykdom er forbundet med plagsomme symptomer. Flertallet av pasientene som kjøper reseptfrie syrehemmende medikamenter har reflukssykdom og skulle hatt protonpumpehemmere uansett vurdert ut ifra vanlige anbefalinger. Salget av reseptfritt omeprazol er mindre enn 1 % av det totale salget av protonpumpehemmere i Norge.
Få medisinske behandlingstilbud har forbedret livet til en pasientgruppe så gjennomgripende som protonpumpehemmere. Lang klinisk erfaring har vist at de har få bivirkninger. Waldum baserer seg vesentlig på forskningsdata fra 1970-årene om malignitetsutvikling hos rotter som fikk store doser omeprazol. Disse dataene har imidlertid vært grundig evaluert av helsemyndighetene i USA og Europa forut for godkjenning av preparatet. Waldums påstand om produsentpåvirkning finner vi derfor urimelig.
Waldum har i egen forskning funnet at det er en sammenheng med atrofisk gastritt, hypergastrinemi og ECL-cellesvulster i ventrikkelen (2). Gastrinstigningen indusert av protonpumpehemmere er imidlertid langt lavere enn den som foreligger ved atrofisk gastritt. I motsetning til hva Waldum forsøker å antyde, er det ikke siden protonpumpehemmere kom på markedet for snart 20 år siden vært registrert økt forekomst av ventrikkelcancer (3, 4) Store kliniske oppfølgingsstudier finner kreft som forventet i en normalpopulasjon, men ventrikkelcancer har avtatt i insidens i hele den perioden vi har hatt protonpumpehemmere. I en nordisk studie fant man etter fem år og ti år utvikling av ECL-cellehyperplasi og atrofi i oksyntisk mucosa hos subgruppen av Helicobacter pylori-infiserte pasienter, men ingen tumorer, og enkelttilfeller av slimhinneatrofi i ventrikkelen er av en type som ikke er forbundet med cancer (5).
Norge ligger lavest i Europa i forbruk av protonpumpehemmere. Allikevel er det utvilsomt både et underforbruk og et overforbruk av disse medikamentene. Reflukssykdom er kronisk, og seponering er sjelden permanent mulig. Den kliniske relevansen av tilbakefall med forverring (acid rebound) er ikke avklart.
Waldum fremsetter i leserbrevet og i en oversiktsartikkel påstander om at de som er uenig i hans syn, har manglende biologisk og medisinsk kunnskap (6). Heldigvis ser man sjelden denne type argumenter i medisinsk litteratur.
