White, M.
Kart over narrativ praksis
266 s, ill. Oslo: Pax, 2009. Pris NOK 349
ISBN 978-82-530-3195-8
Michael White (1948 – 2008) var en innflytelsesrik australsk sosialarbeider og familieterapeut som underviste og inspirerte mange norske terapeuter. Han regnes som grunnleggeren av narrativ terapi, en terapeutisk retning som springer ut av narrativ teori. Teorier om kunnskap som historiefortelling har hatt innflytelse i mange humanistiske disipliner, slik som litteraturteori, systemteori og sosialpsykologi gjennom de siste tiårene.
Narrativ terapi tar utgangspunkt i menneskers behov for å finne mening i livet gjennom identitetsskapende fortellinger. Terapeuten arbeider ikke med pasientenes sykdommer, symptomer og problemer som egenskaper ved personligheten, men med deres fortellinger om problemer. Oppgaven blir å hjelpe pasienten til å bearbeide fortellingen og dens virkninger slik at den mister sin problemskapende effekt i vedkommendes liv. Med et slikt syn på pasientfortellingen følger vektlegging av samtaleprosessen, terapeutens tilhørerrolle og måter å lytte og stille spørsmål på for å føre fortellingen frem. Blant familieterapeutene i den narrative tradisjonen finner man, ikke uventet, flere dyktige og særdeles fantasifulle samtalepartnere. Retningens utøvere har derimot ikke alltid vist interesse for empirisk etterprøvning av resultatene som oppnås, og de har vært kritisert for å relativisere alvorlige problemer.
Michael White er spesielt kjent for begrepet «eksternaliserende samtaler», der han løsriver problemkomplekser eller symptomer for å kunne samtale om dem på en måte som unngår å gjøre dem til egenskaper ved personen som søker hjelp. Han hevdet at han gjennom slike samtaler kunne unngå å objektivere pasientens identitet. Gjennom samtalene ville han tydeliggjøre problemet, avgrense det og utdype pasientens forhold til det, med sikte på å omarbeide vedkommendes forhold til problemet.
Michael White har skrevet om dette i flere tidligere bøker. Det nye i denne er at han har benyttet en ny pedagogisk vinkling når han presenterer en bred tilnærming til klinisk samtale, basert på sin egen forkjærlighet for kart. Han ser kart som konstruksjoner som kan brukes som rettesnor i samtaler, ikke som rettesnor for veien å gå, men som bidrag til bevissthet om valgmuligheter i terapeutiske samtaler. Han omtaler eksternaliserende samtaler, men har også flere andre perspektiver på terapi.
Som i tidligere bøker er det lett å bli fascinert av hans kasuistikker. Ikke minst synes jeg samtalene med symptombærende barn og deres foreldre er godt beskrevet, med tenksomme kommentarer til egne vurderinger underveis. Når eksemplene er hentet fra samtaler med barn og foreldre som strever med AD/HD-diagnose eller enkoprese, blir relevansen for en norsk allmennpraktiker tydelig.
For egen del blir jeg mindre fascinert av kartene enn av vurderingene. Kart kan nok være et hjelpemiddel til å få oversikt i samtalen og bidra til å differensiere tenkningen omkring den. Dette har de til felles med mange andre teoribygninger og abstraksjoner. Men de beveger seg et godt stykke unna forfatterens evne til fantasifull frihet og impulsive kraft i samtale.
Kart over narrativ praksis egner seg dårlig for den som uten annen familieterapibakgrunn ønsker å orientere seg i dette feltet. Her vil jeg heller anbefale en norsk bok. Men den vil være av interesse for allmennpraktikere, psykiatere, barneleger og barnepsykiatere som har noe kjennskap til familieterapeutisk tradisjon og som ønsker mer innsikt i Whites inspirerende perspektiver på terapeutisk samtale.
