Hauge, R.
Rus og rusmidler gjennom tidene
253 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2009. Pris NOK 329
ISBN 978-82-15-01543-9
Forfatteren er jurist og har arbeidet i en årrekke ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus), der han i flere år også var instituttleder. Boken er skrevet slik at den kan forstås av de fleste, men det er nok de som arbeider innenfor dette feltet som vil ha mest nytte av den.
Det gis et inngående bilde av rusmidlene og deres bruk gjennom tidene. I fire hovedkapitler omfattes dempende stoffer som opiater, cannabis, alkohol samt barbiturater og løsemidler, oppkvikkende stoffer som kokain, tobakk, kaffe og amfetamin og hallusinogene stoffer. Til slutt omtales nye rusmidler og ungdomskulturen.
Av særlig interesse er forfatterens omtale av rusmidlenes bruk i andre kulturer enn vår vestlige. Islams totalforbud mot alkohol er velkjent, men også hinduismen, buddhismen og de kinesisk-religiøse trosretninger har hatt krav om totalavhold – eller måtehold, som innen jødedommen. For muslimer gjelder forbudet også narkotiske stoffer, selv om opium og cannabis var i utstrakt bruk i enkelte islamske land helt frem til slutten av 1970-årene. Iran har i dag faktisk verdens høyeste forbruk av opium.
Fra 1980-årene var det først og fremst heroinbruken blant de langtkomne misbrukerne som fanget oppmerksomheten. På denne tiden fikk metylendioksimetamfetamin (MDMA), senere kalt ecstasy, innpass i USA og noe senere i Europa. I 1990-årene ble såkalte «houseparties» eller «raves» populære, der hundrevis av ungdommer kunne komme sammen til langvarig dans med teknomusikk og flimrende lyseffekter. Ecstasy var der det sentrale rusmidlet. Samtidig fikk kokain, som hadde vært ukjent i ungdomsmiljøet, innpass, til dels også gammahydroksybutyrat (GHB) og benzodiazepiner. Av disse fikk særlig Rohypnol rykte på seg som et «voldtektsstoff». Housemiljøet fikk som hippiemiljøet 30 år tidligere, en relativt kort blomstringstid og var i stor grad borte ved inngangen til 2000-årene.
Verket er historisk. Likevel kunne det vært ønskelig å høre forfatterens mening om dagens situasjon og hva vi kan vente oss i fremtiden. Hva med stoffenes geopolitiske betydning og hva med den omfattende narkohandelen? Som jurist og ekspert på rusmidler, ville jeg tro at Hauge har gjort seg sine tanker om dette.
Litteraturlisten er omfattende, men av de over 300 referansene er bare et fåtall fra det siste tiåret. Forfatteren har ikke fått med seg de mer alvorlige skadevirkningene av cannabis som synes å bli mer og mer overbevisende dokumentert. Saksregisteret dreier seg bare om psykoaktive stoffer og burde vært utvidet til et vanlig temaregister.
