Løvhaug, P.
Det levende buret
91 s. Sandnes: Commentum forlag, 2009. Pris NOK 248
ISBN 978-82-823-3020-6
Forfatteren har arbeidet i medieverden hele sitt liv, som journalist i aviser og i NRK og som forfatter. Da han var 69 år, ble han rammet av en alvorlig hjerneblødning og lå bevisstløs på sykehus i tre uker. I denne tiden hadde han en forferdelig drøm som kom igjen hele tiden. Han drømte at han lå i et bur av levende jernstenger som klistret seg til kroppen hans. Langsomt ble han litt bedre, med litt fremgang og stadige tilbakeslag. Han kjempet seg langsomt fremover på tross av sterk invaliditet, fortvilelse og innimellom håpløshet. Det var først sykehus og bare pleie, så rehabilitering, og til slutt kom han hjem til kårboligen på småbruket, den trofaste konen og kommunens hjemmesykepleiere. Han opplevde noen enestående hjelpere, men også en strøm av stadig nye hjelpere som bare var på jobb. Innimellom ble alt håpløst, og han drømte om døden. Han tenkte at han kunne jo bare bli liggende, slutte å spise og vente på døden – som mange gamle på sykehjem. Han drømte også om aktiv dødshjelp. Men han ville ikke gi seg, og han bar også på en annen drøm, nemlig å begynne å skrive igjen.
Slik ble denne lille boken til. Den består av en serie korte kapitler på en side eller to. Hvert kapittel skildrer et problem på den lange veien til mestring. Underveis fikk han også en ny hjerneblødning som rammet balansenerven, og han måtte kjempe mot en overveldende svimmelhet. Det virker utrolig at han ikke ga opp. Det skyldtes hans nesten ufattelige gåpåhumør, en trofast kone og familie, noen gode hjelpere og drømmen om å skrive denne lille boken til hjelp for andre pasienter. Nå er det gått tre år. Han har fremdeles en stor invaliditet og trenger mye hjelp. Heldigvis har han også fått en personlig assistent fra kommunen, slik at kona får litt fri noen timer i uken.
Boken beskriver hans tunge vei til mestring. Han forteller om håp og fortvilelse og om gode hjelpere, men også om dårlige systemer, særlig i kommunehelsetjenesten. Han roser sin trofaste familie, og han viser en innbitt vilje til ikke å gi opp, til å kjempe seg til mestring.
Drømmen var å skrive en bok som kunne hjelpe ham selv og andre, både pasienter, pårørende og personell. Jeg synes han har klart det på en imponerende måte. Språket er klart og godt og preget av et liv som journalist. Tankene er klare og viktige, og jeg har ingen kritiske spørsmål. Jeg vil ønske forfatteren til lykke, og jeg håper han får mange lesere – for det fortjener han.
