Mesel, T.
Legers profesjonsetikk
Refleksjon og mestring i en sykehuskultur. 308 s. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009. Pris NOK 419
ISBN 978-82-7634-823-1
Målgruppen er leger og annet helsepersonell, ledere i helsevesenet og profesjonsutdannere. Boken bygger på en kvalitativ studie med dybdeintervjuer av 21 leger innen somatisk medisin fra flere sykehus. Forfatteren Terje Mesel er utdannet teolog og arbeider nå som førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Dette er en popularisert utgave av hans doktorgradsavhandling ved Det medisinske fakultet i Oslo.
Hensikten med avhandlingen var å undersøke hva leger tenker om profesjonsetikk: Er det noe man har med seg hjemmefra? Eller lærer man det i i løpet av den medisinske karrieren?
Grovt sett kan boken deles i en teoretisk første del og en andre del, Profesjonsetikk i praksis, som bygger mer direkte på intervjuene. Kapitlene som omhandler vitenskapsteori og metode, er ikke enkle å få med seg og kunne vært forkortet, spesielt med tanke på at forfatteren forfekter et syn om å gjøre teori lett tilgjenglig. Et par teoretiske kapitler om sosiologiske og profesjonsetiske rammer er mer interessante, særlig den om flytende modernitet, som danner bakteppet for legenes sterkt subjektive og individuelle oppfatninger.
I den praktisketiske delen, med narrativene, er den røde tråden at legene i dagens produksjonsstyrte helsevesen mangler tid og rom for tilstrekkelig etisk refleksjon. Noen leger mangler også motivasjon. Det er flere interessante etiske betraktninger rundt pasientautonomi, f.eks. dilemmaene rundt blodoverføring til Jehovas vitner.
Noe av det som gjør sterkest inntrykk, er kapitlet om læring, sårbarhet og mestring. Forfatteren legger også stor vekt på dette. Fortellingene er gripende og handler om ensomhet og fortvilelse, om for mye ansvar og om manglende støtte, spesielt fra sykehusledelsen, men også om en kultur der man ikke snakker om vanskelige ting blant kolleger. Det skal god rygg til å bære gode dager – og kanskje god karakter til å bære gode legejobber! Legearbeidet oppleves mest følelsesmessig belastende for de åtte kvinnene i materialet, noe som stemmer med kvantitative studier. I dette kvalitative materialet kommer det frem overraskende mye frykt for å gjøre feil, mer enn det vi vet fra kvantitative studier blant norske leger, der det å balansere livet mellom jobb og familie oppleves mer stressende (1).
Alt i alt er dette en svært leseverdig bok og fortelling. Ikke minst bør den være pensum for alle som har med helseledelse og legeutdanning å gjøre. I en tid med økende pasientautonomi og trangere rammebetingelser bringer den også profesjonspolitisk krutt til torgs. Det er tankevekkende at profesjonsetiske holdninger er så prisgitt den enkelte leges individuelle erfaringsbakgrunn, og at det er såpass lite vektlagt i spesialistutdanningen. Men de konsistente fortellingene om hva som kjennetegner den gode lege, er mer lovende for profesjonen.
