Rosenqvist, R.
Rettspsykiatri
En introduksjon. 145 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2009. Pris NOK 269
ISBN 978-82-15-01290-2
Rettspsykiatri er et fagfelt i utvikling her til lands. Selv om de grunnleggende prinsippene altoverveiende er uendrede, impliserer ny lovgivning en ny praksis. Et åpenbart eksempel er at straffeloven § 39 er forandret, ved at sikring er erstattet med en ordning som tilsier at lovbrytere kan idømmes forvaring eller tvunget psykisk helsevern.
En kortfattet introduksjon til dagens norske rettspsykiatri må derfor hilses velkommen. Forfatteren bør være godt kvalifisert: Hun er spesialist i psykiatri og mangeårig overlege ved regional sikkerhetsavdeling, og hun har erfaring fra Den rettsmedisinske kommisjon. I forordet heter det at boken kan være til nytte for leger og andre som har behov for å forstå hovedprinsipper, men den gir ikke tilstrekkelig bakgrunn for sakkyndige, de må sette seg grundigere inn i fagfeltet.
Forfatteren lykkes godt i sin målsetting, ved at hun i de fire delene og 17 kapitlene gir en grei oversikt over rammene for rettspsykiatrisk arbeid, straffe- og sivil rettspsykiatri, samt sivile tvangshjemler og dom til tvunget psykisk helsevern.
Boken bærer delvis preg av å være en innføring i relevant lovverk og delvis en drøfting av hvordan lovtekster bør forstås. Forfatter tilkjennegir dessuten egne synspunkter på aktuell rettspsykiatrisk praksis, og hun kan også påpeke paradokser i ny helselovgivning.
Anmelder finner at man med fordel kunne markert et skarpere skille mellom disse feltene. Nyanser er her ikke uten betydning, som når forfatter på side 110 bemerker at helsepersonelloven § 7 «sier at øyeblikkelig hjelp kan gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, for eksempel ved bevisstløshet, eller ikke vil samtykke ved manglende sykdomsforståelse». Lovtekst lyder i original: «Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal (min kursivering) nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.»
Som forventet av en introduksjonsbok er referanser begrenset til et minimum, og da i form av fotnoter. Tidvis gis opplysninger der en kildehenvisning ville vært ønskelig, som når det heter at «det er i underkant av 40 personer som har sittet inne i mer enn fem år» (side 41), eller når forfatter slår fast at innsiktsorientert behandling har negativ effekt hos mer psykopatiske lovbrytere (side 118).
Teksten har ikke et stilistisk preg, men er basert på nøktern sakprosa. Det kan likevel bemerkes at setningsoppbygningen noen ganger kunne vært gjort enklere og mer pregnant (som når det på side 51 overflødig (pleonastisk) refereres til «klinisk arbeidende psykiatere og psykologer som arbeider klinisk»).
Dette er likevel minimale innvendinger. Alt i alt kan anmelder anbefale en bok som på 145 sider er det den gir seg ut for: Rettspsykiatri – en introduksjon.
