Har Tidsskriftet for lang publiseringstid?

Har Tidsskriftet for lang publikasjonstid?

Vi har begge i en årrekke vært involvert både som forfattere og fagfeller i nasjonale og internasjonale tidsskrifter, en av oss (OFMS) også som redaktør i en rekke internasjonale fagfellebaserte tidsskrifter. Vår erfaring er at mange forfattere og forskere vil ha stor nytte av og ofte være avhengig av redaksjonell hjelp for at et manuskript skal bli til en god artikkel. Også erfarne skribenter kan iblant ha nytte av forslag til å bedre fremstillingen og poengtere viktige forhold. Den gode fagfelle og medisinske redaktør kjenner fagområdet og kan komme med forslag til nye analyser eller endringer i presentasjonen av data. Dette vil ofte bedre tilgjengeligheten for kolleger som ikke arbeider i det feltet som artikkelen omhandler.

For de tre tidsskriftene i studie 1 er det like krav om at fagfellevurderingen skal ta mindre enn tre uker og at det reviderte manuskriptet må returneres innen 90 dager etter at den første tilbakemeldingen fra redaksjonen foreligger. Resultatene fra våre undersøkelser styrker likevel vår oppfatning av at Tidsskriftet har altfor lang publiseringstid, og at det derfor er grunn til å forbedre den redaksjonelle prosessen. Det er særlig aksepttiden som er for lang, noe som medfører at artiklene kan bli mindre aktuelle når de omsider trykkes. Prosessen vil dessuten kunne trette ut både forfatter og redaktør. En av oss (OFMS) ble nylig invitert til å skrive en oversiktsartikkel i tre forskjellige tidsskrifter. Artikkelen i European Journal of Anaesthesiology (5) hadde aksepttid på 15 dager og trykketid på 41 dager, artikkelen i Current Opinion in Anaesthesiology (6) hadde aksepttid på sju dager og trykketid på 22 dager, mens artikkelen i Tidsskriftet (7) hadde aksepttid på 447 dager og trykketid på 101 dager. Slike erfaringer stimulerer ikke til å prioritere faglig og vitenskapelig informasjon til kolleger gjennom Tidsskriftet.

Vi har ikke data som kan belyse fordeling av tidsbruk mellom medisinsk redaktør, fagfelle og forfatter. Noe av den lange aksepttiden kan også skyldes den enkelte forfatter og reflekteres sannsynligvis i den store forskjellen det er mellom gjennomsnittlige og mediane publiseringstider i Tidsskriftet i motsetning til i Acta Paediatrica og Pediatric Research (tab 1). De siste to er begge raske til å avvise mangelfulle eller svake manuskripter. Mange avvises også ut fra en ren redaksjonell vurdering uten å bli sendt til fagfeller. Redaksjonen i Tidsskriftet ser det nok i større grad som en oppgave å hjelpe slike manuskripter frem til publisering gjennom redaksjonell og annen bistand, slik det bl.a. er blitt uttrykt på de årlige møtene mellom redaksjonen og fagfellene. Dette kan medføre svært lang behandlingstid for noen manuskripter. Denne ekstrainnsatsen fra redaksjonens side må derfor vurderes opp mot nytten av å publisere manuskripter flere år etter at de ble sendt inn.

Det synes å være betydelige forskjeller i tidsbruk mellom de medisinske redaktører. Dette indikerer at noe av forsinkelsen kan ligge i den enkelte redaktørs arbeidsform (tab 3). Det er lite sannsynlig at en medisinsk redaktør bare får tildelt langsomme forfattere eller velger trege fagfeller. Derimot kan det tenkes at de medisinske redaktørene ikke er like flinke til å følge opp forfattere og fagfeller som viser seg å være langsomme. Det må videre vurderes hvorvidt de medisinske redaktører er flinke nok til å skille i behandlingen av gode og dårlige manuskripter.

Språk eller medisin – fag eller layout?

Etter vår oppfatning må fagfellenes vurderinger veie tyngst i vurderingen av et manuskript. Medisinsk redaktør må selvfølgelig vurdere hvordan ulike fagfellevurderinger skal håndteres og hvorvidt det er behov for å innhente ytterligere vurderinger. I tillegg skal medisinsk redaktør sikre at spesifikke redaksjonelle krav til tabeller, figurer, referanser osv. samt lengde på manuskriptet er oppfylt. Vi har snakket med en lang rekke kolleger om Tidsskriftet. Det er en utbredt oppfatning at redaksjonen bruker altfor mye tid og energi på forhold som ikke er relatert til forståelsen av artikkelens faglige innhold. Slik blir prosessen både uhensiktsmessig og langsom.

Figur 1 viser et eksempel på hvordan en manuskriptside (fra en oversiktsartikkel) (7) kan se ut når teksten har vært gjennomgått av redaksjonen. Medisinsk redaktør kommenterer også formuleringer som oppfattes som uklare. Dette er velkommen og nyttig kritikk. Likevel er totalinntrykket av tilbakemeldingen først og fremst påpeking av forhold som har med språktone og språkbruk å gjøre. De språklige rettelsene, både ved første og andre revisjon, kan synes mer pedantiske enn det noen folkeskolelærer ville gjøre med en norsk stil. Dette stimulerer ikke forfatter til å klargjøre tekst eller forsterke pedagogiske poenger. Medisinsk redaktør (eller fagfelle) synes å ønske at artikkelen skrives i en språkdrakt som bestemmes av redaktør. Setningsbygning og ordvalg er en del av forfatterens identitet og bør ikke endres så fremt det ikke er direkte filologisk galt, eller at form og ordvalg kan føre til at det faglige innholdet misforstås. Medisinsk redaktør skal, dersom det er innen den enkeltes kompetanseområde, sette spørsmål ved faglige utsagn, diskutere sammenheng mellom resultat og konklusjoner og påpeke uklarheter – det er redaksjonens rett og plikt – men språket må være forfatterens.

Figur 1  Eksempel på redaksjonelle markeringer gjort i manuskriptet ved første gangs redaksjonell tilbakemelding på manuskript til invitert artikkel (7)

Hva kan gjøres?

Vi tror mye kan rettes med enkle grep. Acta Paediatrica har et bevisst forhold til tidsbruken mellom mottatt revisjon og akseptert manuskript, noe som gir en god og synlig intern og ekstern kvalitetskontroll på den redaksjonelle prosessen. Ut fra tabell 1 er halvparten av manuskriptene i Acta Paediatrica mottatt i revidert form innen 86 dager etter at de ble sendt inn, og halvparten av innsendte manus er akseptert 14 dager etter dette, sannsynligvis på det første redaksjonsmøtet etter mottatt revisjon. For å bevisstgjøre redaksjon og lesere bør også Tidsskriftet angi når det reviderte manuskriptet ble mottatt og akseptert. Samtidig bør man også være formelt strengere med manuskripter som heller ikke etter revisjon er akseptable. I slike tilfeller bør det gis beskjed om at manuskriptet må sendes inn på nytt etter ytterligere bearbeiding.

Iveren etter å forme manuskriptet inn i en egen redaksjonell språklig stil bør tones kraftig ned. Etter vår mening skal en artikkel skrives av forfatteren med forfatterens språk og basert på forfatterens språkfølelse – den skal ikke skrives av medisinsk redaktør eller fagfelle. Dersom man i enkelte tilfeller mener at en god artikkel ikke holder tilstrekkelig høy språklig standard, kan man i siste instans vurdere bruk av profesjonelle «språkvaskere» der forfattere kun skal akseptere at budskapet er uendret.

Tabell 3 indikerer at det er store forskjeller mellom de medisinske redaktørenes effektivitet, noe som kan ha mange forklaringer. Redaksjonelt arbeid er ikke alltid like lett. Fagfeller og medisinske redaktører bør derfor sannsynligvis få bedre retningslinjer for arbeidet. Bedre instruksjoner koblet med krav til leveringstid bør inngå i Tidsskriftets personalpolitikk. Dersom fagfeller eller medisinske redaktører likevel ikke makter å gjøre det redaksjonelle arbeidet med tilfredsstillende tempo og kvalitet, bør man vurdere å rekruttere nye medarbeidere. For ytterligere å redusere publiseringstid bør Tidsskriftet som andre publikasjoner vurdere å publisere først på nettet (ahead of print). Redaksjonen i Tidsskriftet har i den senere tid også nedlagt betydelig arbeid med å videreformidle medisinske nyheter og resultater på en populærvitenskapelig måte i nettsteder som Facebook og Twitter. Dersom dette arbeidet trekker ressurser fra behandlingen av den rent faglige formidlingen, er det en utvikling Tidsskriftet, dets forfattere og lesere sannsynligvis ikke er tjent med.