Anfallsrelaterte skader er en av epilepsiens mange og kjedelige komplikasjoner. Epileptiske anfall kan gi direkte skader som følge av sterke muskelkontraksjoner under generaliserte toniske eller tonisk-kloniske anfall, eller føre til indirekte skader som følge av fall eller ulykker forårsaket av anfallet.
En europeisk multisenterstudie viste at 25 % av alle uhell hos epilepsipasienter var anfallsrelaterte. De vanligste følgene var hodeskader, sårskader, brudd og hudavskrapninger – i den rekkefølgen (1). Nakken & Lossius rapporterte at 32 % av multifunksjonshemmede pasienter med epilepsi opplevde anfallsrelaterte skader i løpet av 13 måneder (2).
Mange anfallsrelaterte skader er det vanskelig å beskytte seg mot, men av og til kan enkle tiltak virke forebyggende. Eksempelvis kan sengehest hindre fall ut av sengen, brannskader kan unngås hvis sengen ikke står inn mot panelovn og komfyren kan utstyres med sikring. En fallalarm med GPS kan fange opp fall i forbindelse med anfall og angi hvor vedkommende befinner seg.
De anfallstyper som erfaringsmessig hyppigst gir skader, er de som er ledsaget av henholdsvis tilstivning og plutselig tonustap. Slike anfall fører ofte til stygge hode- og ansiktsskader. Hjelm, ev. forsterket pannebånd, kan gi noe beskyttelse. Bruddskader er ikke uvanlig i epilepsipopulasjonen, og vertebrale kompresjonsfrakturer som følge av tonisk-kloniske anfall blir ofte oversett. Osteopene effekter av enkelte antiepileptika øker risikoen for anfallsrelaterte brudd (3).
Bendiksen og medarbeidere gir en god beskrivelse av en pasient med diabetes og alkoholbetinget leversvikt. Han ble funnet bevisstløs – med hypoglykemi, tungebitt og store bekkenskader. Selv om det ikke var noen vitner til det som skjedde, er det trolig riktig at pasienten hadde hatt et generalisert tonisk-klonisk anfall, slik forfatterne antar. Han døde ca. 36 timer etter det antatte krampeanfallet på grunn av blødninger i bekkenet.
Brudd i hofter og bekken er flere ganger beskrevet som følge av krampeanfall (4). Blant annet var dette en fryktet komplikasjon til ECT-behandling på den tiden man ga slik behandling uten narkose (4). Det er også tidligere rapportert om hoftefraktur som følge av krampeanfall med dødelig utgang pga. bekkenblødning (5).
Kasuistikken minner oss om hvilke sterke krefter det kan være i forbindelse med epileptiske anfall, og at det bør være lav terskel for å rekvirere røntgenundersøkelse av pasienter som etter krampeanfall – uansett av hvilken årsak – gir uttrykk for smerter.
