Nasjonalt kompetansesenter for…?

Kompetansesentre innen helsevesenet er dukket opp som paddehatter de siste årene. Det ligger ofte mye arbeid bak å opprette slike sentre, men ikke alle tar like tungt på hva barnet skal hete.

Illustrasjon © Michael Travers/GV-Press/NordicPhotos

Nylig oppdaget vi i redaksjonen at ett og samme kompetansesenter ble omtalt på ulike måter. I to tekster fant vi formene «Nasjonalt kompetansesenter for studier av langtidseffekter etter behandling for kreft» og «Nasjonalt kompetansesenter for langtidsstudier etter kreft». Vi trodde den sistnevnte varianten var den riktige, fordi den var brukt hos oss tidligere (1). Da vi kontaktet en av forfatterne, fikk vi vite at en kortform også var gangbar – «Nasjonalt kompetansesenter for studier av langtidseffekter etter kreft». Et raskt nettsøk dokumenterte ytterligere to versjoner: «Nasjonal (sic) kompetansesenter for langtidseffekter etter kreftbehandling» (2) og «Nasjonalt kompetansesenter for langtidsstudier» (3). Dermed var vi oppe i fem ulike betegnelser. En ansatt opplyste at senteret bør hete «Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter etter kreftbehandling», men at det offisielle navnet foreløpig er «Nasjonalt kompetansesenter for studier av langtidseffekter etter behandling av kreft».

Det er altså – minst – seks ulike navneformer i omløp (ramme 1). Det er neppe hensiktsmessig. Når det i tillegg står «Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet» bakerst, begynner det jo å bli svært langt. Hva kan gjøres? Man bør bli enige om én form. Det er dessuten et godt prinsipp at oppfatningen til bæreren av navnet bør tillegges vekt. Dersom «Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter etter kreftbehandling» er mest dekkende for virksomheten, bør man gå inn for det. Navnsetting er viktig og vanskelig og krever omtanke (4).