Hustvedt, S.
The shaking woman or a history of my nerves
214 s. New York, NY: Henry Holt and Company, 2010. Pris USD 23
ISBN 978-0-8050-9169- 4
Den norskættede amerikanske forfatteren Siri Hustvedt har tidligere gitt ut romaner, dikt og essaysamlinger. Hennes siste utgivelse fremstår som en sjangerhybrid der hun fletter sammen selvbiografiske passasjer og essaypreget sakprosa. Bokens utgangspunkt er en episode der forfatteren rammes av voldsomme, ukontrollerbare skjelvinger idet hun skal holde en minnetale over sin avdøde far. Hun klarer likevel å gjennomføre talen, hvorpå skjelvingene gir seg. Men hver gang hun skal snakke offentlig etter dette, kan hun få de samme symptomene tilbake. Finnes det noen entydig diagnose eller en tilfredsstillende forklaring på mekanismene som ligger bak skjelveanfallene? Som man kan forvente, finner forfatteren snarere enn klare fasitsvar heller flere komplekse spørsmål.
Dermed utvikles bokens overordnede intensjon, som er å reflektere rundt forholdet mellom det mentale og kroppslige og belyse et vitenskapelig felt i skjæringspunktet mellom flere fagtradisjoner. Underveis møter vi historiske skikkelser som Galen, Charcot og Freud, og linjene trekkes frem til DSM-klassifikasjonen. Hustvedt refererer oppdatert forskning, omtaler mange fascinerende kasus og diskuterer begreper som hysteri, dissosiasjon og biofeedback. Innimellom betraktninger om nevrovitenskap, psykologi og filosofi vender teksten tilbake til forfatterens selvopplevde sykehistorie og utredning.
Boken har ingen kapittelinndeling, men hyppige fotnoter med referanser. Den er ikke oversatt til norsk foreløpig, men skrevet på et engelsk som vil være lett forståelig for de fleste. Språket er treffsikkert, ofte med kreative ordvalg som hinter om forfatterens skjønnlitterære bakgrunn. Hustvedt skriver for den vanlige interesserte leser, men tidvis går hun ganske fort frem, og kanskje er det lettere å få utbytte av boken med en viss bakgrunnskunnskap.
Stil, sjanger og innhold kan lett gi assosiasjoner til Oliver Sacks’ og Finn Skårderuds populære bøker. Det som imidlertid særpreger The shaking woman, er det selvbiografiske pasientperspektivet. Som lege vil man kanskje under lesingen føle sympati med kolleger som oppsøkes av denne kunnskapsrike og skeptiske pasienten. Vi aner også at New Yorks kulturelite ikke nødvendigvis bruker helsetjenester på samme vis som sosialdemokratiske nordmenn, med henvisning via fastlegen. Like fullt lykkes Hustvedt med å løfte nysgjerrigheten rundt egne symptomer opp på et allment nivå og vekke fascinasjonen for hjernens og sinnets mangfoldighet og mysterier.
Skillet mellom psyke og soma, organisk og «funksjonelt», er slett ikke så skarpt som den kliniske hverdagen ofte legger opp til at det skal være. Selv om de fleste av oss forhåpentligvis erkjenner dette, har vi godt av å bli minnet om det, og Hustvedt gjør denne jobben grundig og overbevisende. I den grad hun inntar en posisjon i teksten, dreier det seg om å forsvare et åpent og ydmykt perspektiv med rom for tvetydighet og tolkning. I tråd med dette ender hun uten en definitiv diagnose, men likevel forsonet med den skjelvende kvinnen.
