I Tidsskriftet nr. 7/2010 spør Kristoffer Lassen «Hvor ble det av anestesilegene?». Han etterlyser at anestesileger bruker sin kompetanse og inntar en mer forpliktende rolle utenfor operasjonsstuen (1).
De første, fåtallige anestesilegene arbeidet kun på operasjonsstuen med generell anestesi. Dette ga dem generelle kunnskaper og ferdigheter innenfor praktisk håndtering av patofysiologiske prosesser og livsviktige funksjoner, som igjen førte til fagets kraftige vekst innenfor fire «søyler»: anestesi, intensivmedisin, akuttmedisin og smertebehandling (2). Med sin brede faglige kontaktflate har anestesiologen etter hvert fått en sentral og anerkjent rolle i samhandling med operasjonspasienter og alle typer akutte eller alvorlig syke pasienter.
Rollen rundt operasjonspasienter kan defineres snevert, fra kun å gi anestesi under operasjoner, til altomfattende: fra og med skriving av primærjournal til hovedsamtale ved utskrivning. Som Lassen anfører, vil den siste ytterligheten bli feil; pasienten kommer tross alt til sykehuset med symptomer og lidelse, og har primært behov for diagnostikk og behandling. Nettopp i våre dager, med mange adjuvante, oppstykkede og spesialiserte tilbud langs et pasientforløp, er det sterkt behov for én ansvarlig og koordinerende lege. Dette bør, naturlig nok, være kirurgen når den operative behandlingen er sentral i forløpet. Det er imidlertid behov for å nyansere bildet av tette skott, som Lassen beskriver. I Norge er det vanlig at anestesiologene har det daglige, overordnede og koordinerende ansvaret for alle svært syke pasienter på generelle og kirurgiske intensivavdelinger. Også i den omfattende og økende dagkirurgiske virksomheten er anestesilegen aktivt med i forberedelse av pasienten, ved siden av å delta under hele det perioperative forløp, klarere for hjemsendelse og følge opp smertelindring og funksjon etter utskrivning.
Anestesilegen er med i forberedelser og tar hånd om alle operasjonspasienter på oppvåkningsavdelinger. Pasienter på sengepost derimot har tradisjonelt hatt liten plass i anestesiologens hverdag. Det er i denne sammenheng viktig å definere sengepostens rolle og ressurstilfang – i grenseoppgangen mot overvåkingsavdeling på den ene side og rent sykehotell på den annen. Man kan også tenke seg klarere differensiering av forskjellige typer sengeposter, ikke bare ut fra pleie- og overvåkingsbehov, men ut fra behovet for spesialisert teamtilnærming rundt optimal rehabilitering og restitusjon etter operasjoner. I dette arbeidet er det naturlig å involvere anestesiologen. I en slik prosess bør økt ansvar og involvering også følges av økt innflytelse og myndighet. Historisk sett har det ikke alltid vært forståelse for denne sammenhengen. Men etter hvert er kirurgenes felt blitt smalere, og de har blitt mer subspesialisert i forhold til andre legegrupper og medarbeidere. En målrettet involvering av anestesiologer på sengepost bør forankres i en forutgående avgrensing av oppgavene, både for å sikre rasjonell utnyttelse av kompetanse der den behøves best, og for å unngå flere «kokker» og mer ansvarspulverisering enn nødvendig.
