I en oversiktsartikkel i Tidsskriftet Nr. 10/10 angriper Robin Holtedahl forskning gjennomført av legemiddelindustrien generelt, og de kliniske studier som foreligger for pregabalin spesielt (1). I en leder i samme nummer av tidsskriftet spør Lars Slørdahl retorisk om vi i det hele tatt kan stole på legemiddelindustrien (2). Det pekes blant annet på at studier konstrueres for å favorisere nye intervensjoner, at positive resultater overrapporteres, at kliniske effekter overdrives, at negative resultater underrapporteres og at bivirkninger underkommuniseres. Det er en viktig debatt Holtedahl og Slørdahl reiser.
At legemiddelindustrien finansierer kliniske studier kan neppe være et grunnlag for kritikk i seg selv. Disse studiene er nødvendige for at nye legemidler skal kunne få markedsføringstillatelse, og nye legemidler er et gode for samfunnet. Jeg er enig i at det foreligger kritikkverdige forhold fra legemiddelindustriens side hva angår forskningsetikk. Et minstekrav er at samtlige resultater fra alle kliniske studier som gjennomføres må publiseres. Legemiddelindustrien har mye makt og samfunnet må ha etterrettelige systemer på plass for å kontrollere denne forskningen – på lik linje med all annen forskning, også den statlige og akademiske.
Legemiddelindustrien presenteres som en gorilla på 400 kg, og det er enkelt å kritisere industrien når man kan se på den som en slik monstrøs entitet. Problemet er at legemiddelindustrien består av enkeltmennesker, og disse menneskene har ikke som motiv å systematisk svindle, korrumpere og lyve om sin forskning. Ei heller er dette et motiver for «legemiddelindustrien». Hva er så legemiddelindustriens motiver? Er det kun å tjene maksimalt med penger på andre menneskers sykdom? En slik tenkning blir like unyansert som å hevde at øvrig helsepersonell utelukkende har altruistiske hensikter, og er helt uinteresserte i økonomi.
Fravær av faglig troverdighet svekker tilliten til legemiddelindustrien. Her kan helsepersonell bidra til å dreie utviklingen i positiv retning ved å stille høyere krav til legemiddelindustriens informasjon og representantene som leverer den. Angående forskningen kunne noe vært løst om flere firmaer måtte gå sammen om gjennomføringen av kliniske studier innen et terapiområde. Dette er muligens urealistisk for fase III-studier, men bør absolutt være mulig for fase IV-studier, f.eks. observasjonsstudier eller randomiserte kontrollerte harde endepunktsstudier. Dette ville resultert i større, mer balanserte og mer troverdige studier med interessant head-to-head-informasjon. Jeg tror dog ikke en slik utvikling vil komme automatisk, og her må legemiddelmyndighetene spille en rolle i hvilke krav de stiller til fremtidens kliniske studier.
