I Tidsskriftet nr. 10/2010 fremmer Robin Holtedahl til dels alvorlige påstander om hvordan legemiddelfirmaet Pfizer utøver sin kunnskapsproduksjon (1). Det hele blir toppet med en leder der Lars Slørdal under tittelen «Kan vi stole på legemiddelindustrien?» fremmer ytterligere kritikk mot hele bransjens forskningsaktiviteter (2). Legemiddelindustriforeningen er kjent med at Pfizer svarer for seg selv på kritikken som fremkommer mot dem. Jeg ønsker å beskrive de faktiske prosesser som industriens kunnskapsproduksjon baserer seg på. Legemiddelindustrien utvikler og produserer behandling mot sykdommer og tilstander. Dette gjøres ikke etter innfallsmetoden, men som følge av behov som klinikere i alle disipliner avdekker gjennom sin virksomhet.
Legemiddelutvikling er som kjent forbundet med høy risiko, og legemiddelindustrien forfølger av naturlige grunner ikke forskning på substanser med liten sannsynlighet for positiv effekt. Industrien starter heller ikke lange utviklingsprogrammer uten å ha diskutert design og metoder i forkant med legemiddelmyndighetene i Europa og/eller USA. Man innhenter et såkalt Scientific advice.
At utgangspunktet er velfundert gjør nødvendigvis at flere studier ender positivt. Men slett ikke alltid. Det er nok av eksempler der legemiddelfirmaer har stanset studier i siste fase fordi det viser seg at effekten av legemidlet ikke er minst like bra eller bedre enn eksisterende behandling.
Legemiddelindustriens forskning er i svært stor grad myndighetsstyrt. Det er myndighetene som gjennom sine retningslinjer og krav til dokumentasjon legger premissene for hvilken design studien kan ha. Før en klinisk studie med legemidler kan startes, må legemiddelmyndighetene vurdere og godkjenne hensikt med studien, design, endepunkter og metoder som skal benyttes. I tillegg skal klinisk relevans og forsvarlighet med henblikk på pasientene vurderes. Kunnskapsproduksjonen til legemiddelindustrien er med andre ord en meget åpen og regulert prosess. Industrien er helt avhengig av faglighet, troverdighet og tillit for i det hele tatt å være konkurransedyktige i dette krevende markedet. Bransjen er derfor veldig opptatt av – og bruker store ressurser på – nettopp å følge prosessene og de omforente kvalitetskriteriene som er satt.
Alle studier, også de negative som medisinske tidsskrifter velger ikke å publisere, blir videre lagt ut på egne nettsteder (3). Påstander om at industriens forskning er skjevvinklet (biased), konstruert og upålitelig faller dermed på sin egen urimelighet.
Legemidler er, og kommer i fremtiden til å forbli, en viktig innsatsfaktor for å møte de store samfunnsmessige utfordringene den kommende eldrebølgen vil representere. En økende andel av mennesker med livsstilssykdommer vil ikke gjøre utfordringene mindre. Dette maner til konstruktivt samarbeid mellom industri, helsemyndigheter og behandlingsapparat. Slørdals lederartikkel var ikke et bidrag til nettopp dette.
