Gutkind, L
Becoming a doctor
From student to specialist, doctor-writers share their experiences. 228 s. New York, NY: W.W. Norton, 2010. Pris USD 27
ISBN 978-0-393-07156-6
Redaktøren av denne amerikanske antologien med medisinske narrativer uttrykker at hensikten er «å vise de formidable utfordringene og frustrasjonene som møter helsearbeidere, spesielt leger, som altfor ofte må kjempe mot systemer som står i veien for pasientomsorg». Dessuten aner man et helsepolitisk, ideologisk ståsted i tråd med Barack Obamas satsing på helsereformen: Lee Gutkind ønsker at boken skal påvirke helsedebatten i USA slik at kvalitetshelsetjenester skal omfatte «ikke bare […] noen av oss, men […] oss alle». En selvfølge for oss som lever under den skandinaviske velferden, men en kilde til dyp politisk strid i USA. Med dette for øyet er det interessant at Gutkind, som selv har skrevet flere bøker om leger, finner at dypt personlige vitnesbyrd, ofte skrevet i et språk med skjønnlitterære kvaliteter, av og om «ordinary people (leger, min anm.) engaged in an extraordinary profession» er egnet som et helsepolitisk debattinnlegg.
Ifølge Gutkind kan legen sammenliknes med den kreative forfatteren: De beste i begge grupper besitter stahet, besluttsomhet, analytisk tenkemåte og en evne og vilje til å utforske storyen; forfatteren for å fenge sin leser, legen for løse et problem og behandle pasienten effektivt. Gutkind vektlegger det som narrativteoretikere vil kalle legers narrative kompetanse, evnen til å lytte til en pasienthistorie og begripe også det usagte og det usynlige.
Fortellerne i denne antologien besitter narrativ kompetanse både på egne og pasientenes vegne. Legenes opplevelse av seg selv i møtet med pasienter avstedkommer endringsskapende betraktninger om empati, utmattelse, redsel, avhumanisering, medmenneskelighet og lidenskap; for hva er det å være en god lege? spør Abigail i sitt essay, vel vitende om at medisinsk nærsynthet bærer i seg elementer av inhumanisme. Becoming a doctor handler bl.a. om den unge legen, om spenningen mellom kravene til faget og et utarmet privatliv, velskrevet av Dasgupta: tyngden av det medisinske verktøyet, oppslagsbøkene og flytdiagrammene i turnusfrakkens sprengte lommer står i grell kontrast til den unge kvinnelige legens utpinte, vektløse privatliv; det handler om læring «the hard way» (Mintz), og om erfaringer som får noen til å velge bort eller forlate den medisinske yrkesveien (Jamison, Sarjeant og Slater). Abigail oppdager at å behandle pasienten som en person, ikke som en pasient, er en skjellsettende erfaring som åpner for kontakt og dermed for behandling. Sarjeant har lært i medisinstudiet at legen må «sette seg selv til side» i møtet med pasienten, bare for å oppdage at en slik profesjonell distanse i møte med et lidende menneske er uforenlig med hennes identitet som lege.
Hvis det å lese i seg selv er en erfaring, bør den kunnskapen som denne boken forsøker å formidle, presenteres medisinstudenter på et tidlig trinn i utdanningen. Men for øvrig kan den anbefales alle klinikere som fronter kravene i moderne helsetjeneste.
