Åkerman, S.
For å overleve
En bok om selvskading. 212 s, ill. Oslo: Humanist forlag, 2010. Pris NOK 269
ISBN 978-82-92622-62-9
Selvskadende atferd er for alvor blitt et «nytt» fenomen innenfor ungdomskulturens randsoner. Og selvskading er på få år blitt langt mer synlig i mange medisinske praksiser. Slike fenomener opplever vi ofte som svært utfordrende. De selvpåførte smertene utfordrer våre evner både til å forstå og handle på virksomme måter. Det trengs således stemmer som kan opplyse oss om selvskadingens vesen og fremme vår kompetanse til å møte slike fenomener.
Sofia Åkerman er i skandinavisk sammenheng blitt en slik røst. I 2005 fikk vi på norsk hennes selvbiografiske beretning Sebrapiken, om mange år med alvorlig selvskading og anorexia nervosa (1, 2). Den omfatter vanskelige ungdomsår, hvor mye tid ble tilbrakt både som frivillig og tvangsinnlagt i psykiatriske avdelinger. Teksten er viktig for en humanistisk medisin fordi den viser oss hvordan den subjektive virkeligheten til «den håpløse pasienten» kan fortone seg. Den er skrevet innenfra de erfaringene som vi som behandlere opplever utenfra. Og den gir oss mange triste eksempler på hvordan behandlere og pasient ikke evnet å møte hverandre på en konstruktiv måte. Men til sist lyktes det. Boken er skrevet ut fra posisjonen til den som har kommet seg gjennom selvdestruktiviteten, og har slik sett en lykkelig slutt.
Etter dette har Sofia Åkerman utdannet seg til sykepleier, og hun anvender nå mye av sin tid som forfatter og foredragsholder omkring slike tema. For å overleve. En bok om selvskading viser en slik bevegelse fra pasient til profesjonell. Hun bygger fortsatt på egne erfaringer, men denne boken bærer langt større preg av å være en faglig tekst som pedagogisk informerer om den selvpåførte skaden. Forfatteren skriver som en kollega til oss om definisjoner, forekomst, atferd, komorbiditet, suicidalitet og forståelsesmodeller. Og hun skriver ikke minst om selvskadens mange mulige funksjoner; hvor den overordnete er selvpåført smerte som en kroppspraksis for å regulere vanskelige følelser. Smerten er paradoksal fordi den kan lindre smerte. Når smerten flyttes fra det indre diffuse til det ytre konkrete, kan den være enklere å håndtere.
Dette er en bredt anlagt tekst hvor den faglige oversikten over feltet suppleres med en rekke kasuistiske eksempler, erfaringsnære beskrivelser, illustrasjoner og konkrete råd og tips. Og forfatteren retter seg både til fagfolk, til selvskaderne selv og til dem som står rundt. Boken kan absolutt anbefales, samtidig som den oppleves som langt mer konvensjonell enn den unike Sebrapiken. Og ettersom stabelen av selvhjelpsbøker på pulten min vokser, blir jeg slått av hvor like slike tekster blir (3). Det bør vel kanskje forstås som en god ting at de kloke rådene er ganske allmenne.
