Hjort, PF.
Alderdom
Helse, omsorg og kultur. 258 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-01555-2
Alderdom bygger på forfatterens mangeårige undervisning for ulike grupper av helsepersonell samt kåserier for eldre mennesker. Det er ingen lett oppgave å tilfredsstille behovene til så mange og ulike grupper i bokform, og det er vanskelig å vite hvem som er målgruppen, men vi blir jo alle eldre og må forholde oss til det.
Boken er delt i tre: Alderdommen (I), Helsetjenesten og eldreomsorgen (II) og Kultur, helse og alderdom (III). De 22 kapitlene er delt i mange underkapitler, der overskriftene både er formulerte påstander og retoriske spørsmål. Inndelingen er detaljert sett i forhold til de relativt korte avsnittene, men mange av overskriftene vekker min nysgjerrighet. Språket er personlig og relativt enkelt. Figurene illustrerer viktige poeng og gjenkjennes av dem som tidligere har hørt Hjort kåsere eller foredra. Utfordringer og dilemmaer for de eldre selv og for helsevesenet og samfunnet som skal forholde seg til dem, drøftes bredt med mange spennende innfallsvinkler.
Om målgruppen er uklar, tilhører forfatterstemmen den paternalistiske folkeopplyser. Som nestor i norsk medisin har han naturlig tyngde og interessante betraktninger og kan nok tillate seg å synse mer enn de fleste. Hjort har skrevet en ambisiøs og omfattende bok, og i det ligger både dens svakhet og dens styrke. Når alt skal nevnes, blir det både utilfredsstillende overfladisk og imponerende bredt.
Han omtaler barndom, ungdomstid, alderdom, helsepolitikk, medisinutdanning, sykehjemsmedisin, kunst og kultur, dyder og dødssynder samt medisinens villfarelser. På denne måten søker han å sette alderdommen i perspektiv og vise oss de sammenhengene han selv ser, noe som er både prisverdig og viktig. Men formen irriterer denne leseren; kan hende blir det for personlig. Det er vanskelig å være mottakelig for råd eller søke erfaring både om det å være gammel, pårørende eller dyktig helsepersonell for gamle, og det å ta helsepolitiske beslutninger og gjøre riktige veivalg i medisinsk forskning. Forfatteren understreker riktignok tydelig at han gir uttrykk for egne meninger, provoserer litt med vilje og «legger det frem som påstander uten omstendelige begrunnelser». Men bokformatet, med mange kildehenvisninger, bør forplikte mer enn kåseriet når det gjelder å begrunne og utdype utsagn.
Best er han, synes jeg, når temaet er omsorg ved livets slutt. Med varme, klokskap, erfaring og finfølelse gir han oss både redskap og lyst til å utføre denne delen av legegjerningen bedre.
