Raknes, S.
Psykologisk førstehjelp – Barn
64 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010. Pris NOK 449
ISBN 978-82-05-40002-3
S., Raknes
Psykologisk førstehjelp – Ungdom
64 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010. Pris NOK 449
ISBN 978-82-05-40003-0
Dette materialet består av to skrin som er laget over samme lest. De har hvert sitt hefte hvor tekstens første del er myntet på foreldre og andre hjelpere, deretter er teksten rettet mot barn i alderen 8 – 12 år og ungdom 13 – 18 år. Skrinene inneholder også en rød plastfigur, som kan representere plagsomme eller skremmende tanker, og en grønn plastfigur, som kan stå for hjelpsomme tanker, f.eks. «jeg kommer til å greie det». Videre er det en blokk «hjelpehender» for utfylling. Dette er et ark med tegning av en hånd, med overskrifter som viser hvilke kategorier det er lurt å skille mellom: Hva skjer? (tommelfinger), Følelser (pekefinger), Rødtanker (langfinger), Grønntanker (ringfinger), Hva kan jeg gjøre? (lillefinger) og Hvem kan hjelpe meg? (håndflate). Hånden skal være et hjelpemiddel når tanker og følelser blir vanskelige og uoversiktlige. Forfatteren oppfordrer den voksne som skal bistå barn, til å øve selv før hun/han hjelper barnet. I heftet gir hun råd om hvordan man best kan gjøre dette.
Forfatteren er psykologspesialist. Tekstene hennes er kanskje litt «snusfornuftige», men logisk bygd opp og lette å lese. Tegningene til industridesigner Per Finne følger teksten. De er morsomme og appellerer til barn, men for eldre tenåringer kan de nok oppfattes som litt barnslige.
Dette materialet bygger på prinsipper for kognitiv terapi som vi vet kan være nyttige i behandlingen av psykiske lidelser, bl.a. angst og depresjon. Men utover å navngi norske fagfolk som har fungert som referansegruppe, inneholder heftene ingen litteraturreferanser eller informasjon om annet tilgjengelig materiale, beregnet på voksne som ønsker å hjelpe barn til å mestre følelsesmessige vansker på en hensiktsmessig måte.
Jeg er i tvil om foreldre til barn som ikke har spesielle problemer, vil bruke dette materialet. Likevel mener jeg at stoffet kan gi noen hver ideer om hvordan de kan hjelpe barn, ikke bare ved å trøste, men ved å bidra til at barna kan se situasjonen fra nye sider, finne løsninger og bli bevisst hvor de kan hente støtte og hjelp. Samlet sett oppfatter jeg derfor heftene som potensielt nyttige. Barn som har positive forventninger og tendens til å tolke det som skjer på en positiv måte, vil nok generelt være mer tilfreds og ha mindre risiko for å få psykiske symptomer, men så spørs det i hvilken grad slike egenskaper er noe man kan trene opp?
Det er vel dette som er målet med heftene, som nok egner seg best brukt i førstelinje psykologisk tjeneste eller i grupper, f.eks. på helsestasjonen der metoden kan presenteres av noen som kan den, stoffet kan diskuteres, og foreldre, barn og ungdom kan ta materialet med hjem og fortsette å bruke det hjemme. Men det kan også være greit at leger, som møter barn og unge i sin kliniske virksomhet, kjenner til dette materialet og kan henvise til det der det er indisert.
