Anders Svare setter i en kronikk i Tidsskriftet nr. 7/2010 og i et leserinnlegg i nr. 12/2010 spørsmålstegn ved nytten av sykehusobduksjon (1, 2). Hans ubegrunnede mening er at det «skal foreligge en meget god grunn til å skjære i døde mennesker». Svare mener åpenbart at det sjelden er en meget god grunn. Etter mange år som patolog i tett dialog med klinikere finner jeg fortsatt at obduksjonen representerer nyttig kvalitetskontroll. Jeg kan ikke forstå Svare annerledes enn at han finner det verdiløst at behandlende lege og avdødes pårørende mottar informasjon om at:
Kvinnen som i månedsvis ble behandlet for antatt kols, døde av en ikke-diagnostisert kreftsykdom med lungemetastaser
Mannen som døde en uke etter at det var lagt inn en stent i ramus circumflexus, hadde fått massiv stenttrombose
Kvinnen med kronisk glomerulonefritt døde av ikke-erkjent miliær tuberkulose
Den unge mannen som var operert for osteosarkom og døde uventet, hadde ikke-erkjente metastaser, bl.a. til hjertet
Lungekreftpasienten med flere ukers uforklarlige buksmerter døde av peritonitt som følge av ikke-erkjent perforert appendisitt
Barnet som døde i mors liv etter sju måneders svangerskap, hadde en alvorlig hjertemisdannelse
I vårt høyt utviklede og teknologiske helsevesen er obduksjonen fortsatt en kilde til faglig ettertanke og en verdifull motgift mot klinisk overmot. Oftere og oftere opplever vi nå at avdødes pårørende ber om at det blir obdusert. Av respekt for avdøde bør obduksjon fortsatt gjøres i flest mulig tilfeller.
