I kronikken min om obduksjoner i Tidsskriftet nr. 7/2010 konkluderte jeg med at det – på tross av det patologer stadig hevder- ikke er grunn til å øke frekvensen av ikke-rettslige obduksjoner (1). I nr. 11/2010 var det innlegg fra to som begge mener at obduksjonsfrekvensen bør økes (2, 3).
Både Alfsen og Ellingsen & Mæhlen fremstiller et romantisk scenario der obduksjoner er en viktig kunnskapskilde for klinikere. Et hovedpoeng med kronikken var nettopp å vise at den direkte kliniske nytten av obduksjoner er en myte. Ingen har vist at høy obduksjonsfrekvens gir bedre diagnostikk og behandling. Dessuten er tallrike obduksjonsserier allerede publisert. Klinikere bør heller studere disse.
Alfsen mener jeg hevder at de ikke-rettslige obduksjonene er til for patologenes skyld. Selvsagt mener jeg ikke det. Som det fremgår av kronikken, er patologenes kunnskapservervelse og -vedlikehold kun én av flere årsaker til at man bør obdusere. Alfsen anslår videre at en obduksjon kun koster rundt 1 500 kroner. Men hennes regnestykke blir feil. Man må huske at et helt system, blant annet mange stillinger, på en patologisk avdeling er basert på dagens obduksjonsfrekvens. Da blir selvsagt 1 500 kroner et altfor lavt estimat.
Som sagt i kronikken, mener jeg at et ønske fra pårørende om obduksjon bør imøtekommes, og likeledes trenger patologer obduksjoner for å erverve og vedlikeholde kunnskap. Foruten dette bør ikke-rettslige obduksjoner forbeholdes tidsbegrensede vitenskapelige studier, enten ved at «alle» obduseres i en periode, eller ved at tilfeldige personer systematisk trekkes ut til å bli obdusert. Dette vil kunne gi pekepinn om hvilke systematiske feil som gjøres i diagnostikken. Tilfeldige, ikke-systematiske obduksjoner har man derimot ikke bruk for.
Ellingsen & Mæhlen mener at korrekte diagnoser er viktig for Dødsårsaksregisteret, og at dette også er et argument for å øke obduksjonsfrekvensen. Men man må kunne stille spørsmål ved hvor viktig en detaljert dødsårsak er for samfunnet. Hvis man for eksempel ved «mors subita» (plutselig, uventet død) gjetter at dødsfallet skyldes akutt hjerteinfarkt, vil denne diagnosen være feil i over 50 % av tilfellene. Men differensialdiagnosene, som f.eks. akutt lungeemboli, akutt slag eller rumpert aortaaneurisme, har mange risikofaktorer felles med akutt hjerteinfarkt. Samfunnets profylaktiske tiltak blir hovedsakelig de samme, enten personen døde av akutt hjerteinfarkt eller av differensialdiagnosene. Trenger vi egentlig å vite hvilken kardiovaskulær sykdom vedkommende døde av – holder det ikke å si at dødsårsaken var akutt kardiovaskulær sykdom?
Som hovedregel mener jeg at respekt for den avdøde tilsier at personen skal få ligge urørt når livet har ebbet ut. Når man etter døden møter de pårørende, er justering av vitalstatistikk et for svakt argument å begrunne et obduksjonsønske med.
