Professor Thor Willy Ruud Hansen stiller i Tidsskriftet nr. 15/2010 det retoriske spørsmål «Kanskje vi bør slutte med å diskriminere de premature i Norge?» (1). Konsensus er en kvalifisert nasjonal mening om en handlingsstrategi som skal danne grunnlag for beslutninger (2). Det er vel nettopp for å unngå diskriminerende praksis vi bør være lojale og følge den til enhver tid gjeldende konsensus. Det er bred enighet om at vi ikke har sett noen bedret overlevelse eller redusert mortalitet for de minste premature fra slutten av 1990-årene og frem til i dag. Innenfor overskuelig fremtid er det ikke noe som taler for en endring i slik mortalitet og morbiditet. Nyfødtmedisinen ser ut til å ha funnet sin begrensning (3). Resultater publisert i 2004 for barn født i 2000, gjelder også i dag (3). Hvor mange av oss har ikke sett håpet, fortvilelsen og sorgen hos foreldre til de minste ekstremt premature som etter timer, dager eller uker likevel ikke får beholde livet. Av hensynet til de aller aller minste, deres foreldre og samfunnet kan det ikke være forsvarlig å satse for enhver pris og uansett svangerskapsalder? Jeg mener derfor at vi valgte et medisinsk forsvarlig, moralsk og etisk korrekt ståsted i 1998 som ikke er diskriminerende for de barna som er på grensen av levedyktighet.
Kjell Arne Johansson & Ingrid Miljeteig reagerer i et annet innlegg på at vi velger å kalle disse pasientene kostnadsintensive (4). Kostnad ved helsebehandling er et utfordrende fagfelt. Fortsatt fødes det svært få pasienter i uke 22 – 24 som overlever. Mange av de publiserte studiene er derfor ofte basert på økonomiske modeller (5). Bratlid & Norderhaugs artikkel er, slik jeg ser det, ikke et innlegg for å vurdere kvalitetsjusterte leveår (QUALY), avstå fra behandling eller endre rutiner innenfor nyfødtmedisinen, men et viktig tilskudd til debatten om kostnad per pasient i forskjellige DRG-grupper (6).
Studier som både vurderer korttids- og langtidsmorbiditet og kostnader i relasjon til QUALY, er både nødvendig og viktig. Studier basert på andre lands data er viktig, men den norske populasjonen er likevel annerledes og vi må i større grad forsøke å gjøre epidemiologiske langtidsstudier i egen fødselskohort (7, 8).
