I vår artikkel ønsket vi å synliggjøre kostnadene ved behandling av svært premature barn. Ruud Hansen og Johansson & Miljeteig kobler dette opp mot en annen viktig problemstilling – nemlig prioritering av behandling av ekstremt premature. Vi er langt på vei enige med alle at kostnadene ved denne behandlingen ikke skal tillegges avgjørende betydning når det gjelder prioritering, bl.a. fordi svært mange nå overlever.
Imidlertid dreier dette seg ikke bare om overlevelse. Nesten ingen født i uke 23 og svært få født i uke 24 overlever uten skade (hjerneskade, øyeskade, lungeskade og andre skader). Det er derfor ikke overraskende at diskusjonen om grensene for behandling av små premature er aktualisert. Dette skyldes ikke behandlingskostnadene, men vel så mye spørsmålet om hvilken livskvalitet mange av disse barna overlever til. Den praktiske og psykiske belastningen mange av familiene strever med og de samfunnsmessige konsekvensene av dette er tilleggsmomenter i vurderingen. I mange land er det på denne bakgrunn veiledende restriksjoner i behandlingen av de aller minste, slik en europeisk oversikt viser (1). En spørreundersøkelse blant norske leger har også avdekket en generell oppfatning om at man kanskje er for liberal i å tilby behandling til disse (2).
De fleste oppfølgingsstudier av svært premature som Johansson & Miljeteig bl.a. viser til inkluderer oftest barn med fødselsvekt < 1 000 gram og eller svangerskapslengde ≤ 28 uker. Barn født i uke 25 og særlig i uke 26 og senere går det ofte svært bra med, i motsetning til dem som er født i uke 23 og 24, selv om mange overlever, slik Ruud Hansen påpeker. Derfor er grunnlaget for Johansson & Miljeteigs vurdering av senere kostnader og forventet levetid urealistisk. Det er riktig at de senere medisinske kostnadene ikke er like store som i starten, men utdannings- og habiliteringskostnadene er betydelige. Mange blir også tidlig uføretrygdet. For mange vil derfor totalkostnaden langt overskride de 425 000 kroner per vunnet leveår som Johansson & Miljeteig viser til.
Dette dreier seg etter vår oppfatning ikke bare om kostnader, svangerskapslengde eller vunne leveår, men i større grad om biologi, etikk og jus. I Sverige har man nylig hatt en interessant debatt om disse problemstillingene, der både filosofer, leger og jurister har deltatt (3 – 7).
Det er positivt dersom vår artikkel kan bidra til at vi får denne debatten også i Norge, selv om det ikke var hensikten med undersøkelsen.
