Høykostnadsmedisin gir store utfordringer når det gjelder rettferdig fordeling av helsegevinster. Helseøkonomiske evalueringer er i så måte et viktig teknisk hjelpemiddel for å tydeliggjøre helsekostnadene og for å kunne gjøre rettferdige prioriteringer på tvers av pasientgrupper. Standard helsemål i slike evalueringer er kostnad per vunnet leveår eller kvalitetsjusterte leveår (QALY) (1).
I Nordermoen & Bratlids artikkel konkluderte de med at «behandling av nyfødte med fødselsvekt < 1 000 g er svært kostbart» – fordi det koster 900 000 kroner per pasient (2). De får støtte av Frøisland på lederplass i at «prematuritetsmedisinen er kostnadisintensiv». Men hvis vi regner med at en nyfødt lever i 80 år, blir kostnaden per vunnet leveår 11 250 kroner. Få medisinske intervensjoner er så kostnadseffektive totalt sett. Konklusjonen blir derfor feil når Nordermoen & Bratlid sier at de premature er den dyreste pasientgruppen i norske sykehus. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering fraråder å innføre medisinsk teknologi som koster mer enn 425 000 kroner per vunnet leveår. Vi har derfor råd til å behandle denne pasientgruppen i Norge.
Forfatterne skriver også at det foreligger få internasjonale data som kan gi et komplett kostnadsbilde. Men det finnes flere studier der både behandlingskostnader og fremtidige kostnader er dokumentert (3 – 5). Mangham og medarbeidere beskrev kostnadene for ekstremt premature barn i England og Wales fra fødselen til de er 18 år (6). Kostnadene knyttet til senere oppfølging var svært lav, 92,4 % av den totale ressursbruken tilskrives den første sykehusinnleggelsen. Forskjellen i totalkostnad mellom ekstremt premature (svangerskapsalder < 28 uker) og barn født til termin var også lav: 94 740 pund (891 692 kroner).
Vi synes det er bra at norske forskere publiserer kostnadsdata, men vil oppfordre til å formidle dette slik at det blir et relevant innspill i den offentlige prioriteringsdebatten.
