Schjønsby, HP.
Sundhedscollegiet 1809 – 1815
Det første sentrale administrasjons- og tilsynsorgan for helsevesenet i Norge. 82 s, tab, ill. Oslo: Helsetilsynet, 2009. Pris gratis
ISSN 1503 – 4798 (elektronisk utgave: www.helsetilsynet.no)
Opprettelsen av faglig kompetente organer for rådgivning i medisinske spørsmål var langt fra noe nytt innenfor mer eller mindre eneveldige statsforvaltninger i tidligmoderne tid. Slik sett kan man se Sunnhetskollegiet som en videreføring av praksis fra 1700-tallet (enkelte steder litt før): altså det som er kalt det opplyste eneveldet, eller det opinionsstyrte eneveldet. Et stykke på vei fungerte Sunnhetskollegiet også som en form for legitimering av kongedømmets beslutninger.
Sunnhetskollegiet i Christiania var kanskje først og fremst en kriseløsning, opprettet i 1809 som en administrativ tilpasning til utenrikspolitiske forhold som ikke hadde vært mer alvorlige siden midt på 1600-tallet. Slik sett delte Sunnhetskollegiet et stykke på vei skjebne med staten Norge – som vrakgods eller krigsbytte i en stormaktskonflikt.
Like fullt bør vi merke oss at dansk-norske myndigheter faktisk prioriterte å etablere et organ for helse i periferien Norge, i en situasjon da fastlandssperringene truet kommunikasjonene mellom statsdelene. At helsetilstanden i riket ble oppfattet som vesentlig av staten – på linje med kreditt til næringslivet og kornforsyning – tilsier at Sunnhetskollegiet fortjener en biografi, på tross av sin korte virketid (1809 – 15). Det er det den tidligere fylkeslegen i Hedmark, Hans Petter Schjønsby, nå har påtatt seg på oppdrag fra Helsetilsynet – og som han har gjort på en glimrende måte.
Blant landets mange historieinteresserte leger er Schjønsby en av dem som forstår å ta historiefaget på alvor på en kompetent, ryddig og forsiktig måte. Det beste i dette heftet er strengt tatt ikke presentasjonen av Sunnhetskollegiets virksomhet – selv om den i seg selv er uhyre interessant og grundig – men analysene av de samfunnsmessige sammenhengene som institusjonen arbeidet innenfor. Her viser for eksempel Schjønsby innsiktsfullt hvordan den høye mortaliteten i Lom kaster lys over dødelighetens årsaker i kriseårene 1809 og 1813. Her viser han for eksempel også svært interessant hvordan Sunnhetskollegiet taklet folkelig motstand mot koppevaksine i Trondheim i 1810.
Enkelte ganger går kanskje Schjønsby litt langt i en lineær historieoppfatning. Når han antyder at Frederik 6. (1768 – 1839) i realiteten la grunnlaget for det «helsevesenet vi har i dag», tillegges nok den dansk-norske monarken noe overdrevne evner til å forutse fremtiden. Kongen hadde i praksis ikke noe valg og handlet etter beste skjønn. Slike detaljer spiller likevel ingen rolle. Heftet er fullt av gode observasjoner, interessante analyser og fruktbare sammenhenger. Alle leger med den minste flik av interesse for å sette dagens helsesituasjon i perspektiv – og det er vel de fleste – burde ta seg tid til å lese.
Schjønsby forstår svært mye av den tidligmoderne perioden – og forstår å formidle sin innsikt på en entusiastisk måte. Litt synd derfor, at denne lille perlen av en studie fort kan bli anonymt bortglemt blant kjedelige rapporter fra Helsetilsynet. Den hadde fortjent å komme ut i bokform, godt og interessant illustrert som den også er.
