Alvik, A.
Min side av saken
280 s. Oslo: Unipub, 2010. Pris NOK 329
ISBN 978-82-7477-481-0
Dette er en bok for de spesielt interesserte. Den er skrevet av tidligere helsedirektør Anne Alvik som valgte å søke avskjed fra sin stilling etter det som beskrives som både en urettferdig og urimelig prosess fra media og andre. Først og fremst fremstår boken som en korreksjon til medias fremstilling om helsedirektørens handlemåte i Bærum-saken fra 1999, der helsedirektøren og Helsetilsynet ble beskyldt for å skjule et tilfelle av aktiv dødshjelp og inhabilitet i saksbehandlingen. Forfatteren irettesetter dem som uttalte seg i media den gang, uten å ha tilstrekkelig kunnskap om det de uttalte seg om, og «refser» flere navngitte overordnede personer for deres handlemåte og uttalelser. I boken får man ellers en beskrivelse generelt av den makten som media besitter, og hvordan denne makten brukes.
Forfatteren gir en detaljert beskrivelse av hva som skjedde på ulike tidspunkt. Det er ingen grunn til å betvile riktigheten av det som beskrives, og hvordan det opplevdes. Det er også klart, som forfatteren selv medgir, at det er terapi for henne å skrive sin versjon av hendelsene. Det må erkjennes at mange av oss som hørte og leste oppslagene i media den gang, har glemt mange detaljer i saken, så selv om forfatteren beskriver hendelsesforløpet detaljert, blir det likevel forfatterens versjon som det ikke er lett å ha motforestillinger til. Boken ville kunne gitt langt bedre oppreisning om den var blitt utgitt ni år tidligere. Det vitner om at forfatteren nok har brukt lengre tid på å bearbeide sin offerrolle enn det som det gis inntrykk av. Det må likevel fremheves at to navngitte politikere, Olav Gunnar Ballo og Inge Lønning, som bidro til at hun gikk av, har kommet med en offentlig beklagelse etter å ha lest boken, og de har innrømmet at uttalelsene ble gitt på sviktende grunnlag. Det står respekt av slike innrømmelser.
Teksten gir grunnlag for mange refleksjoner. Kunne ikke lovavdelingen brukt kortere tid på sin vurdering når medarbeiderne der visste hva som sto på spill? Fantes det misnøyeforhold som ikke ble tatt opp i medarbeidersamtaler? Jeg tenker også på hvor vanskelig det må oppleves å være en nær medarbeider til en permittert sjef, når en vikarierende sjef kommer i konflikt med den egentlige sjefen. For media, politikere og andre meningsdannere kan det heller ikke være enkelt å danne seg det korrekte bildet når vikarierende helsedirektør gir en helt annen fremstilling av saksbehandlingen enn sin forgjenger. Det blir vanskelig å tro at fremstillingen har skjedd fullt ut på egen hånd uten kontakt med forfatterens tidligere medarbeidere.
At lovavdelingens betenkning ga fullt medhold til helsedirektørens håndtering av saken, ble ikke særlig fokusert i media, men slik er mediaverden blitt: Oppretting av feil har lav nyhetsverdi. Rettferdighet er en sjelden vare, og den fordeles ulikt. For personer i topposisjoner er det viktig, når urett skjer, å kunne evne å se fremover og legge historien bak seg.