Vallgårda, S
Krasnik, A
Sundhedsvæsen og sundhedspolitik
2. utg. 215 s, tab, ill. København: Munksgaard Danmark, 2010. Pris DKK 218
ISBN 978-87-628-0928-4
Dette er en lærebok hvor man hovedsakelig henvender seg til studenter i medisin og andre helsefag, men også til praktiserende helsepersonell og til administratorer og politikere.
Boken består vesentlig av tekst, supplert med noen enkle tabeller og figurer, ingen av dem i farger. Den er velskrevet og ganske lettlest. Mye av stoffet vil være velkjent for praktiserende helsepersonell og for dem som har fulgt den offentlige debatten om helsevesenet de siste par tiårene. Imidlertid er det også for disse mange nyttige opplysninger og henvisninger, f.eks. til forhold i andre land og til internasjonale trender.
Det er seks kapitler. I det første redegjør man for hva helsevesenet omfatter, finansieringsformer og hvordan tilbudet på helsetjenester påvirker etterspørselen. I kapittel to greier man ut om politiske ideologier og deres forhold til helsepolitikken, og dessuten om hvordan helsepolitikken påvirkes av innspill og ideer fra næringslivet og forskningen. I kapittel tre forklarer man hvordan helsevesenets organisasjoner påvirkes og styres av interne og eksterne interessenter. Blant de eksterne som omtales, er eiere, den medisinske industrien, interesseorganisasjoner, lokalbefolkning og statlige myndigheter. Her gjennomgår man også metoder og mekanismer for styring av helsevesenet, slik som lover, utdanning og autorisasjonskrav, overenskomster og avtaler, utarbeidelse av statistikk og helseregistre, etiske regler, tilsyn og overvåking og kvalitetssikring, inkludert krav til sertifisering. Kapittel fire omhandler helseøkonomi, og man klarlegger begreper som cost-effectiveness-analyse (CEA), cost-utility-analyse (CUA) og cost-benefit-analyse (CBA). I kapittel fem tar man for seg helsereformer i mange land gjennom de siste 70 – 80 årene, hva som skaper reformer, hva de har omhandlet, og hvorfor de har lykkes eller mislykkes. I kapittel seks får man en nærmere beskrivelse av det danske helsevesenet.
I kapittel tre sier forfatterne at én av innfallsvinklene til å forstå helsevesenet er å betrakte det som en slagmark for kampen mellom forskjellige interesser, mer enn som resultat av rasjonell planlegging. Noen av aktørene har klart motstridende interesser. Oppi dette prøver økonomer å argumentere for rasjonell styring, men forfatterne stiller seg kritiske til ensidig fokusering på økonomisk bunnlinje i et helsevesen som ikke kan ha profitt som dominerende motiv. Også medisinskfaglige miljøers bidrag er mange ganger basert mer på egeninteresser enn på analyse av hva som er mest tjenlig for samfunnet.
Også jusens økende innflytelse, og hvordan statlige tilsynsorganer kontrollerer at helselovene blir overholdt, tar forfatterne for seg i kapittel tre. Dette er en internasjonal trend, og forfatterne beskriver hvorfor den er nødvendig. De redegjør imidlertid også for at det skjer en økende byråkratisering og at helsevesenet bruker mye ressurser på å gardere seg mot klager.
Hovedtemaer for de viktigste helsereformene i vår tid har ifølge forfatterne vært nye organisasjonsformer, pasientrettigheter, ønsker om økonomisk kontroll og kvalitetskontroll. Helsereformene har mange felles trekk på tvers av landegrensene. Forfatterne redegjør for den danske helsereformen etter år 2002. Den innebar nedleggelse av fylker (amter), opprettelse av regioner, sammenslåing av kommuner og ny ansvarsfordeling mellom kommuner, regioner og stat. Presidentene Clinton og Obamas bestrebelser for helsereformer i USA blir også diskutert.
Boken er for det aller meste en saklig redegjørelse for ulike styringsformer, modeller og reformforsøk, uten at forfatternes egne meninger kommer frem. Som en saklig gjennomgang kan den godt anbefales, også som oppslagsbok, for alle som har med helsevesenet å gjøre. Den kan kanskje også medvirke til at ulike aktører ser prioritering og helsereformer i større sammenheng, slik at man forhåpentligvis kan begrense helsevesenets karakter av slagmark.
