Skartveit, G.
Den usynlege smerta
Om rus og pårørande. 288 s. Oslo: Det norske samlaget, 2010. Pris NOK 349
ISBN 978-82-521-7613-1
Den første, og største, delen består av «historier fra virkeligheten», omtrent slik vi fortsatt kan lese dem i enkelte ukeblad. Selv for en forholdsvis garvet rusterapeut ble det i meste laget. Jeg spurte stadig meg selv om det var nødvendig å ta med så mange begredelige detaljer. Men så slo det meg at kanskje de som kjenner dette på kroppen, de pårørende selv, liker å lese om det – at det gir en slags fellesskapsfølelse å kunne nikke gjenkjennende til tragiske og dramatiske skildringer av de ruspårørendes turbulente og utrygge hverdag. Derfor ønsker jeg å overlate til andre lesere å vurdere om elendighetsdosen her ble for høy.
Boken er skrevet av en fagperson som også er politiker, og som derfor er programforpliktet til å komme med noen prinsipper og løsningsforslag. Her synes jeg Gro Skartveit gjør en god jobb. Det som går som en rød tråd gjennom alle beretningene, og som utkrystalliseres i flere av de ti rådene til pårørende hun gir mot slutten, er hvor lett det er å tro at man hjelper misbrukeren ut av misbruket, mens man i virkeligheten bidrar til fortsatt misbruk. Det dreier seg om noe så enkelt som å sette grenser og kunne si nei. Men vis meg den moren som gang på gang greier å avvise sin lidende og sterkt appellerende voksne sønn, det skal det mye mot og styrke til!
For meg som er opptatt av at rusvernet i Norge allerede er blitt altfor medikalisert, er perspektivet her kjærkomment. Forfatteren viser tydelig at rusproblemer, ikke minst sett med de pårørendes øyne, først og fremst er atferdsproblemer; uakseptabel oppførsel, kriminalitet, manglende kontroll og tillitsbrudd. Her er det ofte vel så hensiktsmessig å søke hjelp hos politiet som hos legen, og det står mye om politi. Derfor undres jeg litt over den makten og myndigheten sosionomen Gro Skartveit mener legene har på rusfeltet. Det at noen leger skriver ut piller i øst og vest er selvsagt et stort problem som ødelegger for alle, men jeg tror neppe russituasjonen i Norge ville endret seg vesentlig om vi fikk stoppet disse tankeløse legene. Og som seriøs rusterapeut er vel legen neppe bedre enn andre fagpersoner – det finnes ingen mirakelkur.
Det fine er at man ikke presenterer substitusjonsbehandling (metadon, buprenorfen og ev. heroinutdeling) som det viktigste og saliggjørende tiltaket. Her skiller politikeren Gro Skartveit seg fra de fleste av sine kolleger. Hun kjenner feltet godt nok til å vite at slik behandling er og blir en nødløsning.
Boken vil være en god støtte for alle som trenger hjelp til å etablere et eget liv i nærheten av en rusmisbruker.
