Lehmann, V.
Blå beret, raud jord
Feltlege i FN-tjeneste. 159 s, ill. Oslo: Spartacus forlag, 2010. Pris NOK 299
ISBN 978-82-430-0540-2
Forfatteren Vidar Lehmann (f. 1938) er pensjonert overlege og professor i indremedisin ved Haukeland sykehus. Han har erfaring som FN-lege gjennom 40 år, og det er disse erfaringene han presenterer her. Hans første oppdrag i FN-tjeneste var på Gaza-stripen i 1966, deretter var det tjeneste i den norske UNIFIL-styrken i Libanon fra 1978 til 1998 og som observatør etter Israels angrep på Libanon i 2007. Vi blir presentert for små historier om mennesker han har møtt, både sivile og militære. Fargebilder i en egen del illustrerer historiene. Innimellom kommenterer han sin tjeneste i UNIKOM i Kuwait, i UNSCOM i Irak på leting etter masseutryddelsesvåpen i 1991 og i UNPROFOR i Bosnia i 1995.
Mer enn 120 000 norske soldater har deltatt i internasjonal tjeneste siden den annen verdenskrig, i de senere tiårene hovedsakelig i FNs fredsbevarende styrker og i NATO-operasjoner med FN-mandat. Erfaringene til Vidar Lehmann angår derfor mange norske familier.
Det som hever boken utover minnebokformatet er spesielt hans dokumentasjon av torturen i Khiam-fengselet, som var kontrollert av Israel via deres sørlibanesiske marionetter fra 1978 til 2000. Under sin tjeneste i UNIFIL undersøkte og intervjuet han en rekke fanger i dette fengselet og laget en rapport som ble oversendt Amnesty International og norske myndigheter. Rapporten er gjengitt som vedlegg i boken. Forfatteren har prøvd å følge med på hva som skjedde med torturistene som flyktet fra Sør-Libanon da Israel trakk seg ut i 2000. Flere fikk oppholdstillatelse i USA og Canada, og han antyder at deres erfaringer med tortur kan ha kommet til nytte i senere amerikanske operasjoner og for sikkerhetstjenestene i andre arabiske land.
Han dokumenterer også USAs og andre stormakters manglende respekt for kommandolinjene i de multinasjonale FN-styrkene på Balkan i 1995 og beskriver derved en klar svakhet ved FNs fredsbevarende arbeid. Stormaktene har to kanaler, en gjennom FN og en nasjonal kanal. Når noe står på spill, prioriterer de sine nasjonale interesser. I et etterord kommenterer forfatteren denne avmakten. Disse førstehåndserfaringene alene gjør boken, som er skrevet på lettfattelig nynorsk, verd å lese.
