Kaltenborn, A-C
Holm, B
Larsen, IF
Pionérer for pasienten
Lovisenberg diakonale sykehus: et tverrsnitt av historien. 288 s, ill. Oslo: Forlaget Snorre, 2009
ISBN 978-82-8125-017-8
Opprettelsen av Diakonisse-Anstalten i Christiania i 1868 blir ofte sett på som begynnelsen på den moderne sykepleien i Norge. At navnet nettopp var Diakonisse-Anstalten avspeilet tydelig det primære siktemålet: Det skulle først og fremst være en utdanningsinstitusjon, dernest et sykehus. Navnet på anstalten er i grunnen et kapittel for seg, endringene har vært mange gjennom årene. Det var først i 1993 at den fikk dagens navn: Lovisenberg Diakonale Sykehus.
Nå har en gruppe ildsjeler skrevet historien om sykehuset. Det er blitt en lekker bok med stive permer, blankt papir og mange illustrasjoner. De 140 årene er delt inn i fire tidsbolker: 1868 – 1929: Pionértid preget av diakonissene; 1929 – 49: Overgangstid og krig; 1949 – 93: Modernisering og profesjonalisering; 1993 – 2008: Et nytt sykehus med lang tradisjon. Hver bolk avsluttes med en oppsummering. I tillegg er det hele 257 noter og referanser. Ikke alle er like informative. Vi får vite at Norges første røntgenapparat ble innkjøpt ved Diakonisseanstaltens sykehus allerede i 1897, bare to år etter oppdagelsen av røntgenstrålene. Det var overlege Unger Vetlesen (1851 – 1914) som sendte reservelege Christian Sontum (1858 – 1902) til Tyskland for å lære om dette nye, og han kjøpte med seg et apparat hjem til sykehuset. Rikshospitalet fikk røntgenapparat først ett år senere, så pasientene ble kjørt fra Rikshospitalet til Diakonisseanstaltens sykehus for å ta bilder det første året. Dette apparatet var visstnok i bruk til begynnelsen av 1920-årene. Opplysningen om Sontums reise er belagt med note 34, som opplyser: «Haugen K. Personlig kommunikasjon» uten at leserne blir særlig klokere av det.
Nærmere 60 personer har vært involvert i utgivelsen. Redaksjonskomiteen har bestått av Anne-Cecilie Kaltenborn og legene Bjørn Holm og Ingegerd Frøyshov Larsen. I tillegg navngis tre konsulenter og 22 bidragsytere, og ytterligere 30 personer takkes.
Sykehuset ønsket å skrive boken selv, står det i forordet. Det er en ærlig sak. Men begrunnelsen er vanskeligere å forstå, «først og fremst fordi mye av kunnskapen om vår historie finnes hos de ansatte og hos våre eiere». Det er selvsagt riktig, men det ene følger da ikke av det andre? Resultatet er blitt en fin bok for dem som har eller har hatt tilknytning til sykehuset.
