Wiist, WH
The bottom line or public health
Tactics corporations use to influence health and health policy, and what we can do to counter them. 570 s. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 33
ISBN 978-0-19-537563-3
De børsnoterte selskapene skader USAs folkehelse i stort og økende omfang. Det er budskapet i denne veldokumenterte boken, som fortjener en stor leserkrets, ikke minst blant helsefolk. Men forfatterne dokumenterer ikke bare elendigheten, de legger også frem et optimistisk program for hvordan bedriftene kan drives tilbake til sunnere og mer demokratiske posisjoner.
I det første kapitlet får man en kort oversikt over innholdet. Her beskrives hvordan USA har beveget seg fra en streng lovgiving overfor børsnoterte selskaper til dagens meget liberale, for ikke å si liberalistiske lover. Nå har selskapene bare en legal plikt: å se til «the bottom line», overskuddet til aksjonærene. Men selskapene har fått samme rettigheter som personer, for eksempel i forhold til ytringsfrihet, å drive politisk virksomhet og ikke å slippe inn kontrollmyndigheter på uanmeldte besøk. Samtidig har de ingen ansvarlige personer; ingen som kan straffes ved lovbrudd. Selskapene selv får bare bøter, og de drives ofte ikke inn. Resultatet er at selskapene er helt uten sosialt ansvar og med store politiske engasjementer.
Farmasøytisk industri er den mest ekstreme bransjen. Sammen med «helseindustrien» hadde den flest lobbyister i Washington. Disse to brukte over 230 millioner dollar på lobbyister i 2008. Antall lobbyister økte fra 3 400 i 1975 til 32 890 i 2005 med utgifter på over to milliarder dollar. Forfatterne dokumenterer mange eksempler på resultater fra denne politiske virksomheten, bl.a. mye kriminalitet. Vioxx-medikamentet fra 1999 er et kjent eksempel. Det farmasøytiske selskapet Merck kjente til at Vioxx ga flere letale mageblødninger enn konkurrentenes medikamenter og dessuten kardial overdødelighet. Etter at jukset ble avslørt i 2004, måtte Merck betale hele 4,85 milliarder dollar i erstatninger, men solgte for 2,5 milliarder dollar året før. Sannsynligvis har firmaet tjent på prosjektet.
Den farmasøytiske industriens suksesser er naturlig nok ikke med i denne boken. Viktigere er det at vi får mye dokumentasjon på den tette forbindelsen mellom denne industrien og leger, sykehus, forskere og medisinske fakulteter.
Etter finanskrisen er det mer gangbart enn på lenge å drive selskapene på retrett. Juridiske innskrenkninger nevnes først. Selskapene bør få de samme sosiale forpliktelsene og samme ansvar som de hadde før industrimagnatene overtok amerikansk samfunnsliv tidlig på 1900-tallet. Videre gjennomføres det nå en rekke folkeaksjoner som trekker selskaper for retten, fra en bevegelse som fikk Kellogg fradømt retten til å avertere søte frokostblandinger overfor barn, til store Center for Science in the Public Interest som bl.a. arbeider med å eliminere transfett i amerikansk mat. Et generelt uttrykk for disse aksjonene er de store sosiale bevegelsene, med Attac i spissen.
Er dette stoffet aktuelt for Norge? Norske selskaper har mange sosiale forpliktelser, og lovgivingen er ikke så markant liberalistisk som den amerikanske, men utviklingen går i den retningen. Antakelig er det viktigere at norske selskaper er for små, kanskje med unntak av Statoil og Telenor, og at de ikke er grundig undersøkt. En historisk studie av Statoil viser hvilken arena den internasjonale delen av selskapet opererer på (1). Studien kan bare dokumentere litt kriminalitet, den kjente korrupsjonen i Libya, men sannsynligvis må Statoil betale «signaturbonuser» til korrupte ledere når selskapet konkurrerer ute med de store.
Dette er i alle fall en lærerik bok om dagens viktige selskaper i verden. Den anbefales særlig til dem som er interessert i den farmasøytiske industrien.
