Schjenken, E.
Jeg er ingen rasist
157 s, Oslo: Aschehoug, 2009. Pris NOK 329
ISBN 978-82-03-29165-4
Jeg anbefaler at alle som arbeider i helsevesenet leser denne boken. Det er fordi Erik Schjenken innvier leseren i det som er alle helsearbeideres mareritt: Å stille en feil diagnose blir likestilt med å ha gjort en dårlig jobb. Og enda verre: at svikten skyldes rasisme.
Mange års innsats i helsetjenesten og tusenvis av vel gjennomførte utrykningsoppdrag blir overskygget av arbeidet utført i Sofienbergparken i Oslo i minuttene fra 17.13 til 17.20 mandag 6. august 2007. De to ambulansesjåførene ble i mange medier beskyldt for å forlate en bevisstløs pasient.
Påstanden var feil. Pasienten var ikke på noe tidspunkt bevisstløs. Schjenken er sterkt kritisk til at Oslo legevakt ikke avkreftet denne påstanden. Hjerneskaden ble først konstatert ved CT på Ullevål to timer senere. Han ble lagt i medisinsk koma.
Schjenken erkjenner at de to ambulansesjåførene oppfattet pasienten som et ordensproblem pga. det de tolket som hans viljestyrte urinering på ambulansepersonellet. Uttrykkene «din jævla gris», «din tulling» og «toget er gått» blir da ikke rasistiske, men forståelige, om ikke akseptable.
To tilbakeholdte informasjoner bidro til at inntrykket av rasisme ble skapt og lenge opprettholdt: At pasienten hadde urinert på ambulansepersonellet ble ikke opplyst pga. taushetsplikten til helsepersonell. At fotografier av pasienten som sto oppreist da ambulansen forlot stedet ikke ble gjengitt av mediene, er vanskeligere å forstå. Et foto av pasienten liggende på bakken ble kåret til «Årets bilde».
Man behøver ikke være persepsjonsekspert for å forstå at slik selektiv rapportering forsterker ønskede tolkninger: at ambulansepersonellet var rasistiske. Korsfest! Korsfest! De mange som hadde behov for å få bekreftet sin renhet og godhet, inntok vel innøvde, bebreidende posisjoner og øste ut sin moralske aggresjon. Ettersom det var forestående valg, kom fire statsråder straks på banen, og daværende finansminister tok teten. Først ble ambulansetjenesten stigmatisert og karakterisert med uttrykk som få våger å bruke mot minoriteter. Snart var rasisme et problem i hele helsevesenet og deretter i alle offentlige tjenester.
Schjenkens beretning viser at personfokusert medieomtale ofte er uetterrettelig, av og til også dypt urettferdig og ytterst krenkende og derfor kan representere en helserisiko. Han fikk viktig støtte av sine kolleger og en kanskje avgjørende hjelp av en psykiater. Arbeidsgiveren kommer ikke pent fra det. «Tie-og-tåle»-tradisjonen som helsepersonell følger, betyr at personen må forholde seg passiv, og eventuelle tilsvar begrenses av taushetsplikten. Å ta til motmæle som Erik Schjenken og tidligere helsedirektør Anne Alvik nå har gjort, er nyttig for at sakene endelig blir belyst. De personlige belastningene blir begripelige for oss andre, men blir de det for angriperne?
Olav Gunnar Ballo har bedt Anne Alvik om unnskyldning for sin urimelige kritikk. Er det på tide at noen ber Erik Schjenken og hans kollega om unnskyldning? Når skal NRK be forskerne bak hjertestansprosjektet på Ullevål om unnskyldning? Når skal kolleger slutte å uttale seg om kolleger basert på et medieskapt virkelighetsbilde? Kanskje bedre å ta en telefon og spørre kollegaen: «Hva i all verden er dette?» Når er det tillatt å heve taushetsplikten?
Erik Schjenken skal ha en varm takk for at han deler sine bitre tårer med oss.
