Hvilken metode som brukes ved forsøket, predikerer risikoen for et senere fullbyrdet selvmord. Det viser en langtidsoppfølging fra Sverige.
Illustrasjonsfoto. © Henrik Sørensen/SCANPIX
Studien omfattet nesten 50 000 personer som ble innlagt i sykehus etter selvmordsforsøk i perioden 1973 – 82 (1). I oppfølgingsperioden frem til 2003 begikk over 5 700 (12 %) selvmord.
Risikoen for fullbyrdet selvmord var særlig høy hos dem som hadde forsøkt å begå selvmord ved hengning/kvelning, drukning, utsprang fra høyde eller med skytevåpen. Det var seks ganger vanligere med selvmord etter hengningsforsøk og fire ganger vanligere etter drukningsforsøk sammenliknet med forgiftningsforsøk. Risikoen var spesielt stor det første året (4,2 %). Det ble ofte brukt samme metode i forsøket som i selve selvmordet. Det gjaldt ikke forgiftning – 39 % av dem som hadde prøvd dette, tok sitt liv på en annen måte. Av dem som hadde forsøkt hengning/kvelning, var det over halvparten som tok sitt liv i hele perioden. Av dem med psykosediagnose som hadde valgt denne måten, var det 84 % som senere tok sitt liv.
– Disse selvmordsforsøkene fant sted for 30 – 40 år siden. Oppmerksomheten omkring selvmordsatferd, ikke minst med sikte på faresignaler, og bedre oppfølging har forhåpentlig ført til at dødeligheten er blitt noe mindre. Likevel er dødeligheten etter selvmordsforsøk fortsatt betydelig. Det er ennå langt igjen før oppfølgingen er like systematisk som ved somatiske lidelser med tilsvarende risiko, sier overlege Øivind Ekeberg ved Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål.
– Studien bekrefter den kliniske erfaring at selvmordsforsøk med voldsomme metoder innebærer høyere risiko for senere selvmord. I tillegg har mange som overlever slike forsøk, oftere alvorlige somatiske senfølger. Det finnes få andre studier av denne gruppen pasienter, sier Ekeberg.
