Spoors, Catherine
Kiff, Kevin
Training in anaesthesia
the essential curriculum. 621 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 50
ISBN 978-0-19-922726-6
Undertittelen er på mange måter en god beskrivelse av denne boken. Den vil være en omfattende og god lærebok for nybegynneren, og den er avansert nok til å utgjøre en god oppsummering også for den mer erfarne anestesilegen.
Oppbygningen er meget systematisk, og til tross for at boken er innholdsrik er den derfor enkel og forståelig å finne frem i. De 25 kapitlene dekker hovedområdene innenfor faget, og hvert kapittel er inndelt i emner som passende kan dekkes på to sider. Disse emnesidene er igjen arrangert slik at når boken ligger oppslått, er teksten typisk på venstre side og illustrasjonene på høyre side, noe som er oversiktlig og bra. Det er rikelig med illustrasjoner og tabeller, hvilket gjør det til dels teoritunge stoffet lettere tilgjengelig.
Innledningsvis er det fem generelle kapitler om gjennomføring av anestesi. Deretter følger hoveddelen, som utgjør en gjennomgang av organsystemene med hovedvekt på anatomiske og fysiologiske/patofysiologiske forhold av særlig betydning for anestesien. Etter dette, mot slutten, er det egne kapitler om anestesi til barn, eldre og gravide. Deretter følger to kapitler om intensivmedisin og traumatologi, et kapittel om statistikk for anestesileger og til slutt en gjennomgang av anestesiologiske komplikasjoner.
Den største svakheten, for norske anestesiologer, er nok at forfatterne i all hovedsak setter søkelyset på anestesien. De tre gjenværende søylene, intensivmedisin, akuttmedisin og smertemedisin, er ikke dekket med tilnærmelsesvis samme detaljeringsgrad. Norske anestesiologer vil derfor ha behov for andre bøker innenfor disse delene av faget. Men altså, i sum, synes jeg det er en meget god bok som mange vil kunne ha nytte av; som første lærebok, til repetisjon eller som oppslagsverk.
En liten note til slutt: Forfatterne er til tider ganske detaljert i sine beskrivelser av metoder, forslag til utredninger, håndtering av komplikasjoner etc. Etter en gangs gjennomlesning fant jeg intet som åpenbart skiller seg fra hvordan ting håndteres i Norge, men det er like åpenbart at forskjeller vil finnes; de finner man jo også mellom sykehus i Norge. Om dette detaljnivået er en styrke eller svakhet, overlater jeg til leseren å vurdere; det vil blant annet avhenge av lokale forhold.
