Nakken, Karl Otto
Epilepsi
238 s, tab, ill. 2. utg. Oslo: Cappelen Damm, 2010. Pris NOK 399
ISBN 978-82-02-32687-6
Denne norske læreboken i epilepsi fikk en god mottakelse da den utkom i første utgave i 2003. Når den nå foreligger i ny utgave, er det ikke de store grepene som preger oppdateringen. Kapitlene, inkludert underkapitlene, er eksakt de samme. Fysisk er den akkurat like stor som før, i paperback. Totalt er sidetallet krympet med 13 sider, men det skyldes kun at referanselisten, som i første utgave kom til slutt i hvert kapittel, nå er samlet bakerst. Det oppleves ryddigere, og når teksten nå er ført i to spalter, synes jeg også den er blitt mer oversiktlig. En detaljert innholdsfortegnelse gjør stikkordregister overflødig, men dessverre stemmer ikke sidetallene. Fra side 47 oppstår det en feil som bare øker, slik at de siste sidehenvisningene er hele ti sider ute av kurs.
Hva er så nytt i andre utgave? For det første er boken selvsagt faglig oppdatert. Blant annet er hele fem nye antiepileptika kommet på markedet siden første utgave, og de er alle behørig omtalt, også preparatet som ble lansert i april 2010. For det andre er det gjort et godt arbeid for å forbedre språket. Førsteutgaven inneholdt en del vanskelige faguttrykk som nå stort sett er luket bort, slik at boken er langt lettere tilgjengelig for pasienter, pårørende og ikke-medisinere som arbeider med epilepsipasienter, f.eks. er «komorbiditet» blitt til «tilleggsproblemer», «katamenial» er blitt til «menstruasjonsrelatert», og der det før sto «ekstrapoleres til human epilepsi» står det nå «overføres til epilepsi hos mennesker». Spesielt godt likte jeg den nesten poetiske endringen av tittelen i kapittel 9, fra «Differensialdiagnoser» til «Anfall i epilepsiens grenseland».
En ting en bok som dette kanskje kunne inneholdt, var en beskrivelse av hvordan epilepsiomsorgen i Norge er organisert. Det er vanskelig både for leg og lærd å sette seg inn i hvilken oppgavefordeling som gjelder mellom første- og annenlinjetjenesten, mellom universitetssykehusene og «Epilepsisenteret-SSE» som det heter for tiden, og ikke minst hvilken rolle de ulike private institusjonene har.
Alt i alt fremstår denne utgaven som en faglig oppdatert og språklig forbedret fremstilling av fagfeltet epilepsi på norsk. Jeg vil tro at den vil oppfattes som lettere tilgjengelig for ufaglærte lesere, uten at det har gått på bekostning av fagligheten. Jeg anbefaler den til alle som på en eller annen måte har med epilepsipasienter å gjøre.
