Bennett, Peter
Calman, Kenneth
Curtis et al, red., Sarah
Risk communication and public health
2. utg. 339 s, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 35
ISBN 978-0-19-956284-8
Boken omfatter 20 essays fra 33 forfattere inklusive de fire redaktørene. Som tittelen angir legger bidragsyterne hovedvekten på hvordan man kommuniserer risiko innen folkehelseområdet, hva som blir kommunisert, og til dels av og for hvem. Den er delt i tre hoveddeler som omfatter: Risikokommunikasjon og allmennhetens forståelse av usikkerhet innen folkehelseområdet, Risikokommunikasjon innen folkehelseområdet i praksis og Om organisering av forberedelse for, og reaksjoner ved trusler mot folkehelsen.
Første utgave kom i 1999. Redaktørene argumenterer for en ny omarbeidet utgivelse ved at risikobildet endrer seg. I dag er terrortrusselen stadig tilstedeværende, influensaepidemier har tiltrukket seg mer oppmersomhet, overvektsepidemien er blitt global, samtidig som tidligere trusler fortsatt er til stede. Nyhetsrapporteringen er blitt en 24-timers kontinuerlig prosess med øyeblikkelig oppdatering, og tiden for kontroll av holdbarheten i hva som blir rapportert, er blitt tilsvarende forkortet. Vi vet mer om hvordan risiko oppfattes, og om samspillet mellom tillit (eller fravær av denne) til myndigheter og egne oppfatninger. I essayene behandler forfatterne dette teoretisk og med konkrete eksempler som evakuering av storbyer ved åpenbare trusler, strålefarer i storbyer, vaksinasjoner og bivirkninger, matsikkerhet, barneulykker, medias rapportering og troverdighet. Eksemplene er for en stor del hentet fra Storbritannia, men er ikke mindre allmenngyldige av den grunn. Av de teoretiske betraktningene vil jeg spesielt fremheve føre-var-prinsippet som er behandlet i en egen artikkel.
Essayene dekker mange og ulike områder, og boken kan gi et sprikende inntrykk. Bidragene er trolig i liten grad samordnet annet enn etter de tre hoveddelene. Dette er ikke noen sterk innvending. Forfatterne er åpenbart meget familiære med sine områder, og redaktørene har en imponerende og bred bakgrunn. Den bør leses og befinne seg i hyllene hos dem som er ansvarlige for folkehelsearbeidet også i Norge, og ikke minst i ulike redaksjoner og hos nyhetsformidlere. For den allminnelige «risikoorienterte» vil deler være av stor interesse, men det er ingen lærebok om risiko.
