Johannessen, Runar Vincents
Tilbake til livet
175 s. Oslo: Aschehoug, 2010. Pris NOK 349
ISBN 978-82-03-23719-5
Forfatteren var en ung og lovende medisinstudent da han knapt 25 år gammel ble slått ned en natt på et utested i Oslo i mai 1993. Begge var beruset, og den andres knyttneveslag traff ham i pannen, så hardt at pannelappen i hjernen ble skadet. Bakhodet knallet i asfalten, og det førte til at balansesenteret på venstre side ble skadet, og han blødde fra begge øregangene. Han ble plukket opp av politiet og først kjørt til Oslo legevakt og så flyttet til legevakten i Bærum. Her falt han i koma og ble overført til nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet. Han ble operert og våknet opp etter fem uker i koma – uten å kunne stå, gå, spise, snakke eller huske noe som helst. Langsomt kom han seg og ble sendt tre måneder på Sunnaas sykehus. Han kom seg såpass etter hvert at han ble sendt hjem til foreldrene, og siden høsten 1994 har han bodd alene. Så fulgte ti treningsår: rullestol, gåstol, krykker, gåing og til slutt jogging. Han prøvde forgjeves å lære fotografering. Et datakurs ble redningen. Etter tre år hadde han lært seg webdesign og fikk en deltidsjobb knyttet til Internett.
Det har nå gått 17 år, og han har skrevet denne boken om kampen for livet, ikke bare for eksistensen. Oppskriften har vært aldri å gi seg. Siden hukommelsen var borte, måtte han begynne på nytt, dag etter dag. En ufattelig stahet og verdighet drev ham frem: Målet var et uavhengig liv. Da han ble skrevet ut fra Sunnaas, var det to alternativer: sykehjem resten av livet eller kampen for et selvstendig liv i sin egen leilighet. Han visste at han var en intelligent stribukk, og stoltheten drev ham frem – dag etter dag og år etter år. Han gjennomførte et stort datakurs og fikk til slutt jobb i TV2. Og nå, etter 17 år, føler han seg trygg. Han kommer seg stadig, men glemmer lett, og påpasselighet og pliktfølelse er veien han må gå.
I disse årene har han hatt avgjørende hjelp og støtte av et stort og godt sosialt nettverk, først og fremst av familien og trofaste venner, særlig rappervenner fra musikken. Han vet at oppskriften er å være et godt og hjelpsomt menneske som tenker mer på andre enn på seg selv. Det er viktig å være flink, men det er langt viktigere å være god. Slik har disse 17 årene gått, og han føler seg stadig på vei opp og frem. Han drømmer nok om kjærlighet, men foreløpig må det holde med vennskap og trofasthet.
Denne boken har han skrevet for å hjelpe seg selv til å finne sin egen vei og sitt eget liv. Han opplever at han har hatt en utrolig fremgang, særlig de siste fem årene. Boken har hjulpet ham til å se veien fra de første årenes totale fortvilelse – til et målbevisst, personlig og eget liv. Og han har også tenkt at hans kamp kan hjelpe andre som kjemper seg frem etter skade og sykdom, til tross for at alle er forskjellige.
Jeg tror at han har rett i dette, og derfor har jeg lest med interesse og engasjement, og jeg er blitt dypt imponert. Boken er disponert slik at den følger tiden gjennom alle de 17 årene. Den er delt opp i korte kapitler som gjør det lett å følge med. Språket er klart og godt. Jeg savner nok et register, men det er ikke så viktig. Konklusjonen er at dette er en god og viktig bok som bør leses av mange. Den bør leses av pasienter og pårørende, og den bør også leses av fastleger og personell i hjemmetjenestene, slik at de kan hjelpe pasientene sine på «Veien tilbake til livet». Jeg tror at dette er den beste boken jeg har lest på dette feltet, og den fortjener å få mange lesere.
