Verdens helseorganisasjon
Guidelines for the treatment of malaria
2. utg. 194 s, tab, ill. Genève: WHO, 2010. Pris CHF 20
ISBN 978-92-4-154792-5
Dette er andre utgave av WHOs veileder om behandling av malaria. Målsettingen har vært å lage globale, kunnskapsbaserte retningslinjer. Bak disse retningslinjene står en bredt sammensatt internasjonal ekspertgruppe. Det redegjøres tillitvekkende for eventuelle interessekonflikter blant ekspertene. Kunnskapsgrunnlaget for nye råd er tydeligere angitt enn tidligere.
Retningslinjene starter i god WHO-tradisjon med et sammendrag. Deretter følger kapitler om sykdommen, epidemiologi, resistens og terapivalg i forskjellige situasjoner. Til slutt finner man ytterligere utdypning i form av flere vedlegg.
Som i forrige utgave er artemisininbasert kombinasjonsterapi (ACT) grunnsteinen i terapirådene. Da dokumentasjonen er manglende om sikkerhet i første trimester av svangerskapet, anbefales alternativ behandling tidlig i svangerskapet.
Rådene om behandling av reisende ved retur til ikke-endemisk område er av særlig interesse for leger i Norge. Ved ukomplisert falciparummalaria anbefales atovakvon-proguanil, foran ACT (artemeter-lumefantrin). Grunnlaget for denne anbefalingen er noe uklart, og man får håpe at kommersielle interesser ikke har vært medvirkende. Det er et tankekors at det i skrivende stund ikke finnes noe registrert ACT-preparat i vår del av verden, og at man derfor må søke om registreringsfritak. Meflokin, som fortsatt benyttes ved ukomplisert falciparummalaria i Norge, gis i retningslinjene ingen plass i denne sammenhengen.
Ved ukomplisert malaria forårsaket av P. vivax, P. ovale og P. malariae holder klorokin stillingen, kombinert med 14 dagers behandling med primakin ved de to førstnevnte formene. ACT anbefales i områder med klorokinresistent P. vivax. Ved livstruende malaria hos voksne er nå artesunat intravenøst førstehåndsbehandling, da nyere studier har vist at dette gir forbedret overlevelse sammenliknet med konvensjonell behandling med kinin.
Ekspertgruppen påpeker i veilederen at det er stor overdiagnostikk av malaria i endemiske områder. Derfor anbefaler den sterkere enn tidligere at diagnosen bekreftes ved mikroskopi, eventuelt hurtigtester.
Retningslinjene er pedagogisk godt oppbygd. Det gode helhetsinntrykket skjemmes imidlertid noe av enkelte trykkfeil og en redigeringsfeil i omtalen av bivirkninger av meflokin. Jeg savner også omtale av behandling av malaria forårsaket av P. knowlesi.
Rådene retter seg i hovedsak mot myndigheter og helsepersonell i land med endemisk forekommende malaria, men vil også være nyttige for norske infeksjonsmedisinere og andre med interesse for tropesykdommer.
