Vi takker Torbjørn Leivestad, og bøyer oss i full respekt for hans interessante redegjørelse for nyretransplantasjonens historie, både internasjonalt og i Norge. Han påpeker med dette en kjent svakhet ved datering av begivenheter som kjennetegnes av utvikling gjennom mange trinn, samtidig som han også bekrefter at vår artikkel tjener litt av sin tenkte hensikt. Våre «fasitsvar» kan som tidligere nevnt være diskutable, men en slik diskusjon kan bare ses på som konstruktiv og berikende. Vi kan dessuten berolige Leivestad og deltakerne i undersøkelsen med at avvikene fra «fasitsvarene» var såpass markante at selv denne årstallsjusteringen ikke ville ha endret på våre hovedkonklusjoner. Ja, vi har faktisk regnet om igjen.
Flere av angivelsene i den årstallstabellen deltakerne fikk forelagt, og som er gjengitt i artikkelens ramme 1, er basert på arbeidet til den britiske legen og helsejournalisten James Le Fanu (1). Årstallet 1963 for nyretransplantasjon hører med til disse. Som Leivestad skriver, ble det i 1954 utført en vellykket transplantasjon mellom eneggede tvillinger, men det var i mange år tilnærmet umulig å komme rundt immunsystemets avstøtning. Først ved en konferanse i 1963 kunne amerikaneren Thomas Starzl presentere en lang rekke vellykkede transplantasjoner, der han kombinerte de kirurgiske teknikkene med steroidbehandling samt bruk av det den gang nye midlet azatioprin (1). Det er nærliggende å tro at dette var del av den kunnskapen norske kirurger fikk med seg via Richard E. Wilson fra Brigham Hospital (2); gruppen der Wilson arbeidet publiserte sine resultater med henvisning til Starzl i 1964 (3).
Det er naturligvis ikke dermed sagt at Le Fanus årstall er noe riktigere enn de årstallene Leivestad gir gode begrunnelser for. Men den tabellen vi laget på basis av Le Fanus bok, tror vi fortsatt gir en noenlunde riktig tidfesting av merkesteiner i den medisinske utvikling, med tidsangivelser som for mange fortsatt er ukjente, og av og til overraskende. Hvis flere av Tidsskriftets lesere har funnet grunn til å diskutere enkelte av årstallene, er mye av vår hensikt med artikkelen oppnådd. Så kan vi selvsagt diskutere om historiker og utenriksminister Halvdan Koht (1873 – 1965) hadde rett i sin påstand: «Årstala er det viktigaste i soga».
