Leger som ikke har klinisk virksomhet i det organiserte helsevesenet, bør ikke bedrive sporadisk klinisk virksomhet – enten de er 35 eller 75 år
Ifølge helsepersonelloven § 4 skal helsepersonell utføre sitt arbeid «(…) i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.» Ut fra denne formuleringen er det fullt forsvarlig at en gynekolog rekvirerer MR av et haltende kne og at en hudlege behandler en otitt. I et komplisert helsevesen er det imidlertid etablert en arbeidsdeling som gjør at de færreste går utover sitt vanlige spesialområde. De fleste har en relativt godt definert plass i et forsøksvis samhandlende helsevesen. Fastlegen har en sentral posisjon i dette systemet med en koordinerende oppgave der nettopp forståelse av egen kompetanse og begrensninger (metakompetanse) er en sentral komponent i yrkesutøvelsen.
Men ikke alle yrkesaktive leger har en klinisk rolle i helsevesenet. Det er kanskje viktigere å stille spørsmålet om hvorvidt en professor i biokjemi bør behandle en otitt eller hvorvidt en avdelingsdirektør i Helsedirektoratet bør rekvirere MR av et haltende kne, det være seg hos en nabo eller en medarbeider?
Det er all grunn til å diskutere om det er forsvarlig og ønskelig at personer uten formelle kliniske oppgaver i helsevesenet driver slik sporadisk klinisk virksomhet, enten de er 35 eller 75 år. Dette dreier seg ofte om forskrivning til seg selv eller tjenester til familie, naboer og venner. Det er spesielt denne muligheten mange av dem som argumenterer mot begrensninger, er bekymret for å miste (1 – 3). Min erfaring som deltids fastlege (om enn nylig pensjonert) tilsier at stadig færre av kollegene driver slik praksis, men i stedet henviser til fastlegen. Det er fornuftig og gledelig. Argumentet om at slik virksomhet bidrar til et smidigere og billigere helsevesen, har jeg ingen tro på. Det fører oftere til dobbeltarbeid og uklare ansvarsforhold.
Som lege mister vi vår lisens når vi blir 75 år. Mye av argumentasjonen har nettopp vært knyttet til alder og kompetanse. Jeg tror det viktigste dreier seg om posisjonen i helsevesenet. De færreste 75-åringer har en definert oppgave i helsevesenet og burde som biokjemiprofessoren og avdelingsdirektøren avholde seg fra klinisk virksomhet. Klinisk praksis er komplisert og krevende, og tilfeldig virksomhet bør etter min mening frarådes. Men det er ikke bare organisert klinisk virksomhet som er avgjørende. Også leger i klinisk spesialistvirksomhet bør tenke seg om før de utøver legevirksomhet på andre områder enn dem som dekkes av deres spesialitet. Hudlege, bli ved din lest!
Jeg tror ikke det er behov for skjerpede regler, men ser ikke bort fra at dette kan bli nødvendig i fremtiden hvis leger som ikke er i organisert klinisk virksomhet fortsetter å diagnostisere og behandle på siden av det etablerte helsevesenet eller spesialister tøyer grensene for egen kompetanse.
I dette nummer av Tidsskriftet presenteres resultatene av en meningsmåling om legers syn på aldersbegrensning for legeautorisasjon, som ble innført med legeloven av 1980 og videreført i helsepersonelloven (4). Undersøkelsen er gjennomført av Legeforeningens forskningsinstitutt og er basert på instituttets pensjonistpanel og det ordinære referansepanelet av yrkesaktive leger. Motstanden mot regelen øker med økende alder. Mens 80 % av de yrkesaktive legene er enige i de nåværende bestemmelsene, deles dette synet bare av 34 % av pensjonistene (4).
Jeg tviler på om funnene bare har med alder å gjøre. Antakelig er det også et kohortfenomen. Dagens yrkesaktive leger har erkjent helsevesenets kompleksitet og at fastlegene bør ha ansvar for den generaliserte førstelinjemedisinen. Det er nemlig denne delen av yrkesutøvelsen en del kolleger fortsatt tror de behersker bare ved å være autorisert lege, enten de er gynekologer, hudleger, professorer, direktører eller pensjonister.
Skulle autorisasjonsbegrensningene være mer basert på legers tilknytning til organisert klinisk virksomhet enn på alder? Jeg konstaterer med glede at mange sykehus ønsker å benytte pensjonerte kollegers kompetanse ved å tilby ulike former for deltidstilknytning. Det bør også diskuteres hvorvidt det skal være mulig å fortsette som fastlege utover 70 års alder. Erfaring er viktig i legeyrket, og mange har fortsatt mye å bidra med selv om de passerer 70.
Samhandling er dagens fremste honnørord i helsevesenet, og det bør også være plass til eldre leger i et slikt system. Uorganisert legevirksomhet på utsiden av systemet bør imidlertid ikke oppmuntres. Det ville derfor være feil å begynne med å oppheve de nåværende autorisasjonsbegrensningene. Disse reglene åpner for dispensasjon og håndheves åpenbart med fornuft.
Stortingets begrunnelse for å innføre aldersbegrensning for legeautorisasjon var bekymring for kvaliteten på legearbeid utført av eldre leger. Jeg mener imidlertid at legenes plass i helsetjenesten er like viktig som alder. Til nå har dette vært en undervurdert problemstilling.
Jeg våger meg til å tolke resultatene av undersøkelsen dithen at dagens yrkesaktive leger erkjenner allmennlegenes kompetanse og egne begrensninger bedre enn sine eldre kolleger, og jeg håper denne erkjennelsen vil vedvare inn i pensjonsalderen.
