At en lege ved fylte 75 år fratas autorisasjonen, er en hån og en diskriminering som har pågått altfor lenge (1). Disse legene har gjerne tjent samfunnet i 40 år.
Hvorfor ble denne «frihetsberøvelsen», som man ikke har funnet grunn til å innføre i andre land, innført i Norge? Var det fordi eldre leger kunne gjøre skade, for eksempel ved å feilbehandle eller skrive ut narkotika uhemmet? Det var nok også en byråkratisk og en økonomisk side – ønsket om å ha sikker kontroll med legene – effektuert av økonomer og jurister.
Verden har forandret seg, også i Norge. Vi stengte Reitgjerdet sykehus. Begrunnelsen var at samfunnet ikke skal eller kan frata en stor gruppe deres menneskeverd fordi noen meget få av disse vil være en risiko ute i samfunnet. Resultatet har vi sett og det var vel som forventet, men likevel verdt det for alle dem som fikk menneskeverdet tilbake. Selvfølgelig har man ikke noen garanti for at noen leger etter fylte 75 år ikke kan gjøre feil eller misbruke sin autorisasjon, men skal alle de øvrige gå med i dragsuget for sikkerhets skyld? Autorisasjonen kan f.eks. begrenses ved at det må inngås en spesiell avtale for å kunne få oppgjør fra fellesskapets pung, og retten til narkotikaforskrivning må kunne avtales særskilt.
Situasjonen i dag er slik at en lege som er over 75 år vil belaste helsetjenesten vesentlig mer – og unødvendig – enn om vedkommende fortsatt hadde hatt autorisasjon. Trengs det hostesaft med kodein, antibiotika for en urinveisinfeksjon, en henvisning til røntgen eller til en blodprøve eller liknende, må man bestille time hos fastlegen, som kanskje ikke har tid før om noen dager. Pasienten betaler mellomlegg og samfunnet betaler for konsultasjonen – unødvendige utgifter og unødvendig tidsforbruk av en mangelvare. Leger over 75 år er en ressurs og bør ikke kastreres. «Vi skal bruke pengene annerledes og klokere,» sier helseminister Bjarne Håkon Hanssen. Det betyr vel at samfunnet vil sløsingen med begrensede ressursene til livs.
Hva kan Legeforeningen gjøre for å få en slutt på denne uverdige situasjonen?
Sannsynligvis er det å reise sak for Menneskerettsdomstolen eneste utvei. Å forhandle med byråkratiet er vanskelig, det kan være lettere å forhandle med politikerne. Etter å ha vært i arbeid som lege i 40 år, hvorav mye administrativt arbeid både på kommunalt plan, fylkesplan og i statlig forvaltning, dels på begge sider av bordet, har jeg en smule erfaring med det byråkratiske forhandlingsklimaet. Dette er et spørsmål om makt og om bibehold av egne ressurser, selv om dette aldri kommer på bordet. Makt i det byråkratiske system gir man ikke fra seg frivillig, trenering og avsporing er velbrukte kort. Det å fremme en sak på det internasjonale nivå med mulighet for å vinne frem, kan i seg selv gjøre motparten mer interessert i løsninger hvor legene beholder autorisasjonen, men med begrensinger som nevnt over (f.eks. legearbeid betalt av samfunnet, narkotikaforskrivning). Taper staten internasjonalt, kan det bli vanskeligere å komme etterpå med nye, til og med fornuftige begrensninger.
